Den farlige modernisten

Koranen; Den Allmektig og Gode Guds egne ord

Når Aden hevder at koranlærere ikke underviser i Koranen, men at de lærer «barn og ungdom hat og forakt for det norske samfunnet», tilspisser og hardner hun sterkt til et bilde som allerede er betent og mangelfullt. Hun sier koranlæreren har stor respekt, og i stedet for å se på hvilken positiv kraft som ligger under denne respekten, angriper hun den og sier den er et resultat av redsel. Jeg er selv lærer, og vet som de fleste lærere at vi ikke kan kreve respekt i klasserommet, men vi må erverve og fortjene den. Barna er ikke dumme, de gir sin respekt til den de selv ønsker å gi sin respekt til.

Koranen er for millioner av muslimer den mest kjære eiendel, og for mange det viktigste redskapet til å forstå verden vi lever i, forstå oss selv på og forstå hvordan få et godt liv i dette livet og i livet etter døden. Koranen er det eneste vi med sikkerhet vet stammer direkte fra Den Ene og Allmektige Gud, Allah, og menneskets eneste gjenlevende sjanse til å vite hva Gud faktisk har sagt.

Full overvåkning av muslimene

Amal Aden stiller spørsmålene; «Og hvor mange koranskoler har vi egentlig i Norge? Jeg har også fått høre at en del koranlærere underviser i sine private hjem. Blir de registret noe sted?». Hva er det Aden ønsker å oppnå med slike typer spørsmål? I mine øyne løfter hun ikke til en god og inkluderende debatt, men styrer debatten rett i grøfta. Ikke bare forfekter hun med dette en total overvåking av moskeene og koranskolene, men langt inn i de tusener hjem. Her er det viktig å være våken på bruk av retorikk, dette er svært farlige vridninger i styringen av fremtidens Norge og frihet til det alternative og til privatlivets rett.

Formidling av kunnskap og tradisjon

Hvorfor vil Aden vite hvor mange koranskoler det finnes? Bør det være en trussel om antallet er stort? Er ikke formidling av kunnskap og tradisjon noe som kunnskapssamfunnet ser på som en berikelse og støtte til en fullverdig utvikling av det helhetlige mennesket? Har ikke alle borgere av landet en rett til ivaretakelse av sin kultur, sin religion og av sine tradisjoner?

Amal Adens grusomme opplevelser i det krigsherjede Somalia er en viktig motvekt til vårt overflod- og fredssamfunn. Samtidig kan hun ikke overføre sin tragedie til å generalisere et hat mot tradisjonelle mann- og kvinnekulturer. Vi trenger ikke flere kvinne-menn kamper, det er utslitende, det er destruktivt og det fører ikke til noe godt for noen. Menn og kvinner vil aldri bli like, selv om de er likeverdige, og i denne forskjellen ligger noe veldig dyrebart og vakkert. Det er viktig å ta vare på dette vakre, verne om det, og Islams vern om familien må forstås i lys av denne rammen. Koranen viser til at «De troende, menn og kvinner er hverandres Auliya (venner, støttespillere, hjelpere, beskyttere)» (Vers 9:71, Koranen). Dersom Amal Aden leser det ulike i lys av diskriminering, så vil hun også samtidig gå glipp av dette unike samspillet mellom en mann og en kvinne.

Vi er en felles nasjon, men vi er så til de grader flerkulturell

Disse kloke ord ble nylig uttalt av Willy Jensen (Ap) fra Stortingets talestol. Slike gode og sterke ord bringer lys inn i en verden som nesten har blitt fargeblind. Willy Jensen vet så innmari godt hva han snakker om, som selv kommer fra Finnmark, et område av samer og kvener med helt andre måter å leve på enn den «typiske bonde-norske». Han har selv følt på kroppen å være minoritet, og ikke «god nok» sett med nasjonalromantiske øyne.

Muslimer er en annen type finnmarkinger. Vi muslimer som har et alternativt syn enn majoritetens standarder for et godt liv, opplever daglig å bli uthengt som negativt annerledes. Vi opplever hat og krav om taushet, og utsettes for stadige anklagelser for å true det «siviliserte og moderne» samfunn.

Majoritetens makt

Aden forsøker å stille muslimer i «maktposisjoner» til ansvar. Vet hun ikke at muslimer som ikke har blitt tatt inn i varmen av majoritetssamfunnet, i realiteten ikke har noe makt? At muslimer over hele landet er redd for å praktisere sin religion i åpenhet av frykt for sanksjoner? At de frykter å bli fratatt sine økonomiske rettigheter? Til å bli nektet tilgang til arbeidslivet? Til å bli fratatt sine barn? Til å få dårlige karakterer på skoler? Til å bli sendt «hjem»?

Dersom vi glemmer dette bildet av minoritetens avmakt, så er det lett at det dannes bedragerske forestillinger om en minoritetstrussel som er uvirkelig og fjern.

Selvskrevne spalteplasser

Vrangforestillinger om den muslimske minoritetens trussel fortjener ikke medias søkelys, selv om det har blitt en selvskreven regel at slike innslag får prioriterte spalteplasser og æret med «Fritt ord-pris». Det er viktig at politikere slår hardt ned mot slike hatefulle innspill. Hadde det vært snakk om «Bibel-læreren» eller «Tora-læreren», ville mange politikere anført banen med rop om rasisme og antisemittisme. Dette tviler jeg sterkt på vil skje i dette tilfellet, fordi alt tillates når det gjelder muslimene. Jeg håper en modig politiker vil motbevise min mistillit, en mistillit som har senket seg i hjertene til landets mange muslimer. Med stor kjærlighet til ord fra vår kjære Alf Prøysens» Du skal få en dag i mårå», så tennes det på nytt lys av håp, et håp som stiger med gryningen av en ny dag.

Det er på tide å granske hjertene

Kanskje ikke du ser det slik Amal, men mine øyne ser at du går i samme retning som førte til det manifesterte hatet 22. juli. På samme farlige vei der hoveddelen av hverdagslivet brukes til kritikk og anklagelser mot muslimer og islam. En slik måte å bruke sin tid på, er jeg redd fester seg som sykdom i hjertet, og som til slutt ikke vil slippe tak. Som vokser og brer om seg ogformørker. Jeg ber Den Allmektige Gud om å åpne alles hjerter for å hindre en slik formørkelse, og til å vise oss at selv i det dypeste mørket finnes lys.

Forkortet versjon av denne kronikken er trykket i Aftenposten 24.04.13.