Bevisgrunnlaget for Islam Nets syn på straffene for homoseksualitet, blasfemi og frafall ^Spesial

Det kan hende at meningene vi følger virker fremmede for en som ikke er utdannet i islamsk rettsvitenskap. Det er mange tusen meninger som finnes i fiqh-litteraturen som ikke har blitt popularisert hos de muslimske massene i vår tid. Det betyr ikke at de er mindre riktige av den grunn. Det er enkelte meninger som har blitt mer spredt pga. massepublisering, politikk, internett og andre årsaker. Meningene vi følger er anerkjente og gyldige i den sunniislamske fiqh-tradisjonen. De er etablerte meninger innad de fire lovskolene. Dermed kan de ikke klassifiseres som shadh (uakseptable avvikende meninger som avvises).

Homoseksualitet

De fire imamene – Abu Hanifah, Malik, ash-Shafi’i og Ahmad – var uenige om det er foreskrevet dødsstraff for en som begår en homoseksuell handling eller ikke. Meningen som vi i Islam Net følger er meningen til imam Abu Hanifah om at det ikke er foreskrevet dødsstraff for en som begår en homoseksuell handling. Flere hanafi-lærde i historien har bekreftet at dette var meningen til imam Abu Hanifah, blant dem imam ash-Shaybani, som var imam Abu Hanifahs student. I tillegg til hanafi-lærde som imam as-Sughdi, imam al-Marghinani, imam al-Babarti, imam Abu Bakr al-Haddad, imam al-Qudoori, imam As-Sarakhsi, imam al-Kasani, al-Mawsili, al-Ghaznawi, og andre. Disse lærde indikerer at meningen til imam Abu Hanifah fortsatt er en gyldig og dominerende mening i hanafi-lovskolen, og flere av dem presenterer hans argumenter som gode argumenter.

Mange hanafi-lærde etter imam Abu Hanifah hadde også samme mening om at det ikke er foreskrevet dødsstraff for en som begår en homoseksuell handling. Blant annet var det meningen til imam al-Qudoori, som har en lang diskusjon om hvorfor han mener det er den korrekte meningen. Andre hanafi-imamer som hadde denne meningen inkluderer imam an-Nasafi, imam Ibn ash-Shihnah, imam az-Zayla’i, imam al-Asmandi, imam al-Ghaznawi, og imam Dama Afandi som uttalte at Abu Hanifahs mening er den korrekte. Imam Ghulam Qadir an-Nu’mani fra nyere tid uttalte også at dette var den sterkeste meningen i henhold til bevisene. Dette var også meningen til imam al-Hakam b. Utaybah som var en tabi’i. Det er også meningen til dhahiri-lovskolen og deres flere hundre lærde, slik påpekt av imam Ibn Hazm.

Blant årsakene til at mange lærde har hatt denne meningen er at de ikke anså noen av hadithene som foreskriver dødsstraff for praktisering av homoseksualitet som autentiske. Det er blant annet snakk om hadithen som sier: «Den du finner som gjør handlingen av Lots folk, drep den som gjør det og den det blir gjort med.» (Sunan Ibn Majah 2561, Sunan Abi Dawood 4462, Sunan at-Tirmidhi 1456). Og hadithen som sier: «Stein den øvre og den nedre, stein dem begge.» (Sunan Ibn Majah 2562).

Lærde har hatt lange diskusjoner om troverdigheten til enhver beretter av disse hadithene. Blant de som argumenterer for at disse hadithene er svake er imam al-Qudoori og imam Ibn Hazm. De argumenterer for at det ikke foreligger noen autentiske bevis fra hadith-litteraturen som foreskriver dødsstraff for å begå en homoseksuell handling, og at de generelle bevisene i Koranen og sunnahen for at en persons blod er ukrenkelig skal være gjeldende. Imam Ibn Hazm argumenterer i tillegg for at de ulike beretningene om at sahabah praktiserte dødsstraff for homoseksualitet på ulike måter ikke er autentiske pga. brudd i kjedene til dem alle.

Imam al-Qudoori argumenterer for at det at dødsstraff på ulike måter har blitt attribuert til sahabah, er et bevis for at det var deres egen ijtihad og ikke basert på noen autentisk hadith fra Profeten (ﷺ). Det er fordi i andre tilfeller med dødsstraff så er metoden spesifisert. I tillegg sier han at det kan ha vært en annen underliggende årsak som forårsaket straffen, som andre hanafi-lærde også har argumentert for som imam as-Sarakhsi, imam Dama Afandi, imam az-Zayla’i og imam al-Mawsili. Imam Ibn Taymiyyah nevner også at hanafiene forstår disse hadithene og beretningene fra sahabah om dødsstraff til å være basert på maslahah. Det vil si at hvis maslahaen opphører så vil straffen også opphøre, og er ikke noe som må praktiseres. Dermed var ikke dødsstraff ment å være foreskrevet for all tid ifølge de nevnte hanafi-lærde, hvis de i det hele tatt godtar at det finnes autentiske beretninger om at det var foreskrevet før.

Blasfemi

Den offisielle meningen i hanafi-lovskolen om en ikke-muslim som begår en handling av blasfemi mot Profeten (ﷺ), er at dødsstraff ikke er foreskrevet for vedkommende. Det har blitt rapportert at både imam Abu Hanifah og imam Sufyan ath-Thawri har sagt at en ikke-muslim som begår blasfemi ikke skal henrettes, for det han allerede er på av shirk er en større synd.

Dette er meningen vi i Islam Net mener er best egnet for dagens omgivelser. En av årsakene for dette er at det stadig dukker opp saker i Pakistan hvor folk tar loven i sine egne hender, anklager andre for blasfemi, og deretter dreper dem. Mange av disse sakene er også anklagelser uten bevis. Å ta loven i egne hender er forbudt ifølge enigheten til alle lovskolene. For å hindre dette mener vi det er best å implementere hanafi-lovskolen sin mening om at det ikke skal være dødsstraff for blasfemi til å begynne med.

Hanafi-imamen at-Tahawi sier at ifølge hanafi-lovskolen så skal en ikke-muslim som begår en handling av blasfemi mot Profeten (ﷺ) ikke henrettes. Hanafi imamen Ibn Nujaym nevner at dette er den offisielle meningen til lovskolen. Hanafi-imamene al-Ghaznawi og al-Midani forklarer at dette også gjelder for blasfemi mot Koranen og generelt sett religionen islam. Hanafi-imamen al-Jassas sier at blant årsakene for dette er at en del av ikke-muslimers religion er å benekte Profeten Muhammed (ﷺ). Imam al-Jassas, imam Mulla Khusru, imam az-Zayla’i og andre hanafi-lærde argumenterer også for at det ikke skal være dødsstraff basert på hadithene om jødene som pleide å si «as-sam alayk» til Profeten (ﷺ) som betyr «måtte døden være over deg», hvor han svarte «wa alaykum», fremfor å la dem bli dømt til døden. Faktisk er det nevnt i Sahih Muslim (2165) at han ikke engang lot Aisha (måtte Allah være fornøyd med henne) svare tilbake ved å si «alaykum as-sam wadh-dham» som betyr «måtte død og vanære være over dere». Dette er ifølge hanafi-lovskolen en klar indikasjon på at en som begår blasfemi ikke skal dømmes til døden.

Imam al-Kasani sier det samme og argumenterer for at når en ikke-muslim begår blasfemi så er det som skjer at kufr blir begått av den som allerede er på kufr, og hans samfunnskontrakt forblir gyldig med ekstra kufr slik den var med den originale kufr som han var på før han begikk blasfemi. Imam al-Marghinani, imam an-Nasafi, imam al-Qudoori, imam al-Aini og imam al-Mambaji uttrykker også samme mening om at det ikke skal være dødsstraff. Imam Abu Bakr al-Haddad og imam al-Qudoori nevner at en av årsakene for at det skal være slik er at blasfemi mot Profeten (ﷺ) tar samme kjennelse som blasfemi mot Allah (ﷻ), og de kristne begår blasfemi mot Allah (ﷻ) ved å si at Han har en sønn, uten at dette er straffbart. Hanafi-lærde har også argumentert for at dødsstraff ikke er passende fordi den som begår blasfemi vil ende opp med å hate islam enda mer, noe som går imot hensikten av å mykne deres hjerter for islam.

Mange av hanafi-imamene bruker begrepet dhimmi når de omtaler ikke-muslimer som begår blasfemi, mens andre bruker begrepet kafir. F.eks. bruker imam Mulla Khusro begrepet kafir når han sier at en ikke-muslim som begår blasfemi ikke skal henrettes.

Frafall

En av de anerkjente meningene i hanafi-lovskolen er at det ikke er dødsstraff for å forlate islam i seg selv, men at straffen gjelder for den som blir en kriger imot den muslimske staten. Imam Ibn Taymiyyah forklarer Abu Hanifahs madhab slik: «Det er ingen dødsstraff foruten for krigeren fordi krigføring kommer fra ham, og det er den forbudte handlingen. Opprinnelig kufr og kufr som forekommer, blir likestilt. Så en frafallen skal ikke henrettes, fordi han ikke har blitt en kriger.»

Hanafi imamen Ibn al-Humam sier at dødsstraff for frafall gjelder i konteksten av en som blir en kriger, ikke som en straff for å ha begått kufr, for hans straff hos Allah kommer til å uansett være større. Hanafi-imamene al-Babarti, al-Aini og al-Laknawi sier at dødsstraff for frafall er i konteksten av at en person blir en kriger, fordi kufr i seg selv ikke kvalifiserer for straffen. Hanafi-imamen al-Marghinani uttrykker også samme mening. Imam Sufyan ath-Thawri og imam Ibrahim an-Nakha’i har også tradisjonelt sett blitt attribuert å ha hatt meningen om at det ikke er dødsstraff for å forlate islam.

Argumentasjonen som hanafi-imamene har brukt er at hadithene fra Profeten (ﷺ) som omhandler dødsstraff for frafall, var i konteksten av at folk forlot islam samtidig som de ble krigere imot staten. Blant disse hadithene er den som sier at det er dødsstraff for «at-tariku li-dinihi al-mufariqu lil-jama’ah» fra Sahih Muslim (1676), som betyr «den som forlater sin religion, den som går vekk fra felleskapet.» En annen autentisk versjon av denne hadithen fra Sunan Abi Dawood (4353) har heller følgende frase som erstatning: «rajulun kharaja muhariban lillaha wa rasoolih», som betyr «en mann som dro ut krigende mot Allah og Hans sendebud.»

Imam Ibn Taymiyyah sier: «‘Den som forlater sin religion, den som går vekk fra felleskapet’ kan forklares til å omhandle en kriger, landeveisrøver. Det er slik Abu Dawood berettet det i hans Sunan.» Han sier videre: «Derfor beskrev han det som å gå vekk fra felleskapet, og dette skjer kun ved å bli en kriger.» Det bør uansett bemerkes at imam Ibn Taymiyyah – basert på andre hadither – selv hadde meningen som foreskriver dødsstraff for frafall. De andre ovennevnte lærde derimot, mente at alle hadither som omhandler frafall må ses i konteksten av å bli en kriger.

Dette har også blitt underbygd med at Profeten (ﷺ) i Hudaybiyyah-traktaten godtok at frafalne som hadde dratt til Quraysh ikke skulle bli sendt tilbake for å henrettes. I Sahih Muslim (1784) er det nevnt at Quraysh inngikk en fredsavtale med Profeten (ﷺ). Denne avtalen hadde en betingelse om at alle som sluttet seg til Quraysh fra muslimene ikke skulle bli sendt tilbake til Medina, og at alle som sluttet seg til muslimene fra Quraysh skulle sendes tilbake til Mekka. Det var altså ikke dødsstraff for en som hadde forlatt islam og fått asyl av Quraysh.

Lærde har også nevnt at dette ikke var spesifikt for Profeten (ﷺ), og at samme eller lignende avtaler er tillatt å inngå av muslimske statsledere. Det har blitt rapportert ijma om dette blant annet i Det kuwaitiske fiqh encyclopedi, selv om det er uenigheter rundt detaljene relatert til dette. De fleste lærde mener altså at det er foreskrevet dødsstraff for frafall til å begynne med, men at dette ikke er tillatt å implementere hvis frafalne har fått asyl hos ikke-muslimske land man har slike avtaler med. Blant disse lærde er hambali-imamen Ibn al-Qayyim som sa: «Det er tillatt å inngå i en avtale med ikke-muslimer om at den som kommer fra dem til muslimene skal returneres, og at den som dro fra muslimene til dem ikke skal returneres.»

Dette omhandlet opprinnelig frafalne som søkte asyl hos Quraysh. Imam Ibn Taymiyyah sa: «Fredsavtalen som var mellom ham og avgudsdyrkerne i al-Hudaybiyyah, var at han ikke skulle ta noen av de som reiste til ham, og ingen som dro fra ham som en murtadd (frafallen) skulle bli returnert til ham.» Andre hambali imamer som tillater statsledere å inngå i slike kontrakter inkluderer imam Ibn Qudamah, imam al-Mardawi, imam Ibn Muflih, imam Mar’i al-Karmi, imam ar-Ruhaybani, imam al-Buhooti, imam al-Khalwati, og det er den offisielle meningen i hambali-lovskolen. Hambali-imamen fra nyere tid Abdullah al-Bassam sa om slike kontrakter: «Det er gyldig å ha som kriterium at en som har forlatt islam og fått asyl hos ikke-muslimer, ikke skal returneres av dem til muslimene.»

Shafi’i-imamen Zakariyya al-Ansari sa: «Det er tillatt å stipulere at han, altså murtadden (den frafalne) som dro til dem fra oss, ikke skal returneres, også om det er en kvinne eller en slave. Så de må ikke returnere vedkommende, fordi han (ﷺ) stipulerte dette i fredsavtalen med Quraysh.» Andre shafi’i-imamer som eksplisitt nevner at en murtadd (frafallen) som får asyl i et ikke-muslimsk land, som det er en slik avtale med, ikke skal sendes tilbake til muslimene (og dermed slipper unna straff), er imam Ibn Hajr al-Haytami, imam an-Nawawi, imam ar-Ramli, imam Sulayman Jamal, imam al-Malibari, imam ad-Damyati, imam al-Bujayrami, imam ash-Sharwani, og andre. Imam an-Nawawi og imam Ibn Hajr al-Haitami nevner at dette er den offisielle meningen til shafi’i-lovskolen, nettopp fordi Profeten (ﷺ) stipulerte dette med Quraysh i Hudaybiyyah-traktaten.

Konklusjon: En gruppe lærde mener at straffen relatert til frafall er i konteksten av å bli en kriger. De andre lærde som mener at det opprinnelig er dødsstraff for frafall uavhengig av krigeraspektet, i det minste majoriteten av dem, mener likevel at det er tillatt for statsledere å inngå i kontrakter med kriterier om at frafalne som får asyl av ikke-muslimske land, ikke skal sendes tilbake til muslimene eller straffes. Dermed mener de at dødsstraff i slike tilfeller faktisk blir forbudt å implementere.

Å klandre andre for å følge fiqh meninger man selv ikke følger

Et av prinsippene som lærde gjennom historien har påpekt er at toleranse i fiqh er en nødvendighet. Dette innebærer at ingen kan avvises eller klandres for å følge en gyldig mening innad de fire lovskolene som er basert på ijtihad. Dette har fuqaha og lærde av usool al-fiqh uttalt siden starten av.

Eksempelvis ble imam Ibn Taymiyyah spurt om folk som gjør taqlid av en gruppe lærde i saker av ijtihad eller følger en av deres to meninger, kan avvises for det eller boikottes. Han svarte:

«Alhamdulillah. De som følger en mening av noen lærde i saker av ijtihad skal ikke avvises eller boikottes, og de som følger en av to meninger skal ikke avvises, og hvis det er to meninger i saken: Hvis en person blir overbevist om at en av de to meningene er sterkest handler han basert på det, og hvis ikke så gjør han taqlid av noen lærde man kan basere seg på for å klargjøre den sterkeste meningen. Allah vet best.»

Imam Ibn Taymiyyah sa også: «Slike saker av ijtihad avvises ikke med hånden, og ingen kan gjøre det bindende for folket å følge en mening i det, men en snakker om det med vitenskapelige bevis. Så den som blir overbevist om at en av meningene er korrekt får følge det, og den som gjør taqlid av de som har den andre meningen skal ikke bli avvist.»

Imam Ibn Qudamah sa også noe lignende: «Det er ikke tillatt for noen å avvise andre for å følge deres madhab, for det er ingen avvisning i saker av ijtihad.»

Imam ar-Ruhaybani sa også: «Det er ingen avvisning i saker av ijtihad.»

Imam an-Nawawi sa også om saker av ijtihad: «Det er ingen avvisning i det det er uenighet om».

Imam Ibn Muflih sa noe lignende: «Det er ingen avvisning der uenighet er akseptabelt i saker av fiqh, både for den som gjør ijtihad i det og for den som gjør taqlid av en mujtahid i det. Det er slik al-Qadi [Abu Ya’la] nevnte det, og ledsagerne [av hambali-lovskolen] nevnte at det ikke er tillatt, og gav eksemplene av å drikke litt vin [uten at det beruser] og å gifte seg uten wali.»

Imam Ibn Uthaymin sa: «Noen av de unge i dag, som Allah velsignet med veiledning og som strever inderlig med å implementere sharia, krangler om uenighetssaker der uenighet er gyldig fordi det er saker av ijtihad hvor tekstene er mulige å tolke til det ene eller det andre. Men noen unge ønsker at alle mennesker skal følge deres egen mening, og hvis de ikke følger deres mening anser de dem som feil og på villfarelse. Dette er i strid med hva følgesvennene til Profeten (måtte Allahs fred og velsignelser være med ham) var på, og de imamene som kom etter dem. Hvis dere tar til betraktning bøkene av uenighet [i fiqh] vil dere finne mye uenighet blant de lærde, men ingen av dem erklærer en annen for å være villedet på grunn av sitt syn eller sin ijtihad.»

Imam Muhammad Mukhtar ash-Shinqiti sa det samme og never at noen studenter av kunnskap avviser andre meninger enn de som de selv er overbevist om, så han kommenterer: «Dette er ikke tillatt i de saker av fiqh som de fire imamene var uenige om.»

Konklusjon

Enhver mening vi i Islam Net følger er en anerkjent mening i ahlus-sunnah wal-jama’ah (sunniislam). Det er tungtveiende bevis fra Koranen og sunnahen for enhver av disse meningene, og vi mener at de er de mest riktige for oss å følge. Det gjelder spesielt hvis vi også tar til betraktning tiden og samfunnet vi lever i, for det er velkjent hos klassiske lærde at fatawa kan endres basert på tid, sted og kontekst. Derfor finner vi fiqh-maksimen «Endring av en fatwa basert på at tiden endres, skal ikke avvises», i de ulike lovskolene. Blant de lærde som har nevnt denne maksimen er imam al-Izz b. Abdis-Salam, imam al-Qarafi, imam ibn al-Qayyim, og andre. Enhver muslim har rett til å følge det han ønsker. De som er overbevist om meningene vi har valgt har rett til å følge dem, og de som er overbevist om andre meninger har også rett til å følge det de er overbevist om.