En støttespiller eller en ut-støter?

En muslimsk oppvask i all offentlighet

Som folk flest, finnes muslimer i alle former og fasonger, vi er både enige og uenige om mangt og mye.  I forhold til antall muslimer i Norge, så brukes det mye rom til å diskutere om islam og muslimer i det offentlige rom, i debatter på TV, i aviser, det blogges, det twitres og det face’es.  Dette er kanskje ikke så merkverdig, da veldig mye av det som styrer den offentlige debatten, styres av følelser og reaksjoner. Diskursen er et barometer på hvordan folk egentlig lever og tenker, og hva de er opptatt av. Og islam utfordrer, både i det synlige hverdagsliv så vel som i det usynlige liv, der våre overbevisninger, verdier, ideologi og tro ligger.

Islam selger, rett og slett. Det er noe som mange nok benytter seg av, ikke-muslimer så vel som muslimer.

Mennesket bak sløret

Når en muslimsk kvinne nylig skriver «Nok er nok» i innlegget «Hvor er min rett til å praktisere islam?» i Aftenposten, gir innleggs forfatter Leyla et levende og ekte bilde av en kvinne som for mange ikke er en person, men bare er et objekt. Når mennesker det snakkes og menes mye om i all offentlighet åpner sitt hjerte, er det kanskje mest viktig å lytte. For bak hijaben eller niqaben er det et menneske av kjøtt og blod, som lever og opplever en hverdag i en tid da mange har en mening om henne, men som ikke kjenner henne. Hvor vondt er det ikke for en kvinne å bli stemplet som selvhjernevasket, farlig og undertrykt og samtidig tåle å høre at hun spiller offer, klager, ikke er hardhudet nok eller ikke vet sitt eget beste når hun velger å la sin stemme bli hørt?

Sviket

I sitt innlegg gir Leyla både en respons til det ikke-muslimske Norge, men kanskje aller mest til dem som hun betegner som de offisielle aksepterte fanebærere av islam i Norge.  Kanskje er det mest i en følelse av svik hun reagerer, da selv de som også står frem som muslimer, ikke bruker sin posisjon som velintegrerte og i posisjon til å gjøre en forskjell, til å kjempe for hennes og andre muslimers rett til å være annerledes? Når hun retter sin frustrasjon mot blant andre navngitte Linda Alzaghari, så er dette kanskje fordi hun i sin hverdag opplever at Linda, som er daglig leder for Minotenk og moderator på islam.no, sier og handler på måter som skaper en enda mer utfordrende og utrygg hverdag til det å være en synlig muslim i Norge.

Eg kan gå med deg- eller imot deg?

Kanskje mener Linda godt i sitt svar til Leyla «Eg ser at du er trøtt – men eg kan ikkje gå med niqab for deg», når hun avslutter innlegget i kjent ordlyd fra presten Bjørn Eidsvåg med at «Du må gå med den sjølv – men eg kan gå med deg. Eg kan gå med deg.» Men når hun i kommentarfeltet under artikkelen skriver at hun er imot niqab i Norge og mener at «all form for tildekking av identitet i det offentlige rom bør være forbudt - først og fremst av sikkerhetshensyn», så sier dette i realiteten det helt motsatte. Du går ikke sammen med noen som du samtidig henger ut som en fare for Norges sikkerhet. Da gjør du faktisk det motsatte, da går du imot denne personen og andre i samme posisjon på en svært ødeleggende måte, noe som er langt ifra den betydning som Eidsvåg hadde i sin strofe. Har Linda tenkt på at en muslimsk kvinne dekker seg til for å beskytte seg, og ikke for å angripe? Han hun tenkt på at hun med slike utspill skaper en svært vanskelig hverdag for de mange kvinner som har valgt og ønsker å velge å tildekke seg?

Sikkerhetshensyn

Det er også svært skadelig for vanlige praktiserende muslimer at Abid Raja bruker sin taletid i det åpne rom for å skape en enda større frykt til de synlige muslimer med en stempling av disse som farlige radikaler. At han bruker sin muslimske bakgrunn som et innside-bakteppe til sine saker, som omtrent utelukkende omhandler muslimer, utgjør en større skade for de annerledes muslimenes hverdag, enn når anklagelsene kommer fra utsiden. Han oppnår kanskje kortsiktig politisk gevinst for dette, men tilliten til sine «medsøstre» og «brødre» har han langt på vei tapt. Hvorfor ønsker han å skape et trusselbilde av farlige radikale muslimer? Er det for å søke om flere millioner i pengestøtte til å bekjempe disse, fordi han og andre i Minotenk skal kunne «avsløre sine egne» i muslimske miljø?

Det har blitt en trend i dag å «spionere og avsløre» sine egne eller sine tidligere muslimske brødre og søstre. Spørsmål som kan stilles er hvorvidt dette er moralsk og etisk forsvarlig og samtidig kan man spørre seg om slike angivere og «avslørere» faktisk vil forfekte sannhet og troverdighet. Og skal debatter omkring vår rettsikkerhet og Norge i krig, anført av vår statseide kanal, være tuftet på «uskyldige angivere» i beste brød og sirkus stil, slik NRK-debatten ble anført den19.januar?

Flytt til et annet land

At Siv Jensen tør uttrykke seg med den mest fordomsfulle strofe man kan servere overfor de som er ulik deg selv, er noe vi kanskje forventer sett på bakgrunn av FrPs historie. Verre er den når den kommer fra en som ønsker å tale muslimers stemme med bakgrunn i Venstre. Det er ikke første gang en av landets mest fremtredende politikere med minoritetsbakgrunn krenker dypt andre borgere med tilsvarende bakgrunn, og vil sende dem ut fra riket. Slikt gufs er ikke Norge verdig. Vi har sannferdige, ærlige, redelige og rettferdige bærere som vi med stolthet sier har skapt bærebjelker i vår historie, Retten til å utstøte de som er uenige med deg, vil være et stort tilbakeslag for vår egen Henrik Wergeland. Kanskje skulle Abid Raja sette seg mer inn i Wergelands kamp for andre enn de med luther-evangelisk tro, sin rett til adgang til Riket Norge.

En mangeårig veteran i norsk og internasjonal debatt, Johan Galtung, sier han «Avskyr imperiet, men elsker landet» om Norge. Vil Abid Raja også sende han ut av landet? Eller er det bare til muslimer og andre «mørke-menn» han tør påberope seg denne retten?

Norge i krig

Norge er i krig. Debatten om dette er synlig fraværende i media. Denne svært alvorlige tilstand blir i stedet for å rette øynene mot seg selv og sitt ansvar i den globale verden, dreid til uthenging av enkeltindivider og fokus mot «radikal islam».  Da barnemorderen fra Utøya utførte sine bestialske terrorangrep, skrev norske aviser før gjerningsmannen var identifisert om et Norge under angrep. Noen få måneder etter terrorangrepet, er den hvite kristne terroristen fra vårt eget land, lagt på hylla i utilregnelighetskarantene, mens krigen mot det som er den «egentlige definerte terroren» får fortsette i beste cowboy-stil.

Når vi i Norge snakker om å møte ondskapen med kjærlighet, gjelder dette bare nordmenn? Eller er det kjærlighet i de mange av bomber vi er med på å sende over Afghanistan?

Hvilke signaler det offentlig Norge gir i en slik situasjon er det svært viktig å ta innover seg. Dette vil ikke minst gi seg utslag i hvorvidt Riket kan vinne støtte eller støte fra seg troverdighet og tillit. Dette nasjonale utspillet vil også få store følger for hvordan de enkelte borgere opptrer i form av brikker i det store bildet, både de veltilpassede og de som skiller seg ut.

Det er på en tide med en selvransakelse.