Kjære statsminister, ikke bli årsaken til radikaliseringen

Også publisert i Klassekampen 19. juli 2014

Hvor gikk det galt?

Kjære statsminister, for fire år siden 16.12.10 spurte du meg på Debatten: «Hva gjør du, hva gjør lederen i Islam Net for å forhindre radikalisering?». Jeg hadde i forkant forklart at radikalisering er bl.a. et resultat av at samfunnet ekskluderer minoritetsgrupper fra samfunnsdeltagelse og du sa at det var en «grei analyse». Kjære statsminister, jeg ser ting fra et bakkeperspektiv mens du ser ting fra fugleperspektiv. Jeg har sett flere unge gå gjennom prosessen av radikalisering hvor de i starten bare har ønsket å praktisere islam, men pga. ekskludering og fremmedgjøring, har de senere blitt ekstreme og legitimert vold mot sivile. Vi leser at ca. 50 personer har reist til Syria, inkl. unge kvinner. Har du reflektert over hva som kan få tenåringsjenter til å forlate fredelige Norge og reise til krig, og hvorfor miljøer som legitimerer terror, har blitt «populære» blant unge?

Utstøting

Muslimer er en minoritet. Muslimer som praktiserer islam er en minoritet i en minoritet. Ofte opplever praktiserende muslimer at foreldre og venner har innsigelser til det å praktisere islam. I teorien bør det norske samfunnets verdier som frihet og likeverd være en trøst og trygg havn for disse ungdommene som ikke føler seg hjemme noe annet sted. Slik er det dessverre ikke. Media har en tendens til å legge stor vekt på aspekter ved islam som kan virke fremmede for det norske samfunnet, og som får praktiserende muslimer til å føle seg som et blink som blir skutt mot fra alle hold. Dette er med på å støte ut en allerede utstøtt gruppe. Politikere har et ansvar og må ikke la seg rive med og bli medskyldige i å fremmedgjøre muslimer. I en av VGs artikler 26.10.13 het overskriften «Niqab-forbud på skoler kan være en av grunnene til at unge norske muslimer velger å reise til Syria.» Hasan Ali Omar, leder for organisasjonen Info 123 sa om de to 16 og 19 år gamle bærumsjentene hvor den eldste hadde begynt med niqab: «De kan ha følt at å reise var den eneste utveien. At de ikke fikk ha på seg nikab på skolen kan ha ført til at de følte seg fremmedgjort i Norge». Linda Alzaghari fra Minotenk sa «Det er mulig vi har gjort oss selv en bjørnetjeneste med niqab-forbudet…»

Norske niqab-brukere

Niqab-brukere har ofte lite støtte fra foreldre og de opplever mye hets både på sosiale medier og i dagliglivet, som bekreftet av Ayesha Wolasmal og Hannah Gitmark i deres lengre og meget grundige analyse «Forbud mot heldekkende ansiktsplagg». Men de er aktive deltagere av samfunnet og ønsker ofte å ta høyere utdanning som f.eks. Somia Salaouatchi som ble nektet utdanning pga. niqab. Jeg kan forstå at du ønsker å se ansiktene til de du snakker med slik du sa til VG 05.07.14, men det er flere ting vi må ta i betraktning før vi vurderer et forbud.

Å forby niqab er ikke bedre enn å påtvinge det

Det aller første er at de som bruker niqab i Norge gjør det av eget valg, noe de selv har forklart. Argumentet om at de blir tvunget og at man ønsker å frigjøre den undertrykte muslimske kvinnen, blir bare en klisje som ikke har rot i virkeligheten. Ved å innføre et forbud har man i realiteten selv endt opp som undertrykkeren man påstår å bekjempe. For det å tvinge en kvinne til å ta av seg niqaben, er ikke bedre enn å tvinge en kvinne til å ta den på. Ved begge tilfeller er det tvang!

Hva skjer om et forbud trer i kraft?

Mange tror at et forbud mot niqab vil føre til at de som bærer niqab vil fortsette livene sine, men uten niqaben. Det er dessverre ikke så enkelt. Mange, om ikke alle, som bærer niqab, vil neppe slutte med det. Enten vil de forbli i huset 24 timer i døgnet, droppe ut av skolen, vegre seg mot å dra til legen ved sykdom, og sitte igjen med stor forakt for det norske samfunnet. Eller så vil de ikke bry seg om forbudet og bli ansett som kriminelle fordi de kler seg annerledes enn normen. Hannah Gitmark og Ayesha Wolasmal skrev 14. juli omfattende om dialogen mellom politiet og minoritetsbefolkningen og hvordan denne vil bli vanskelig når politiet er ute etter å dra av kvinner deres klesplagg som for dem symboliserer deres ære. Vi ønsker vel ikke at tenåringsjenter med mye potensial og kjærlighet for Norge, skal bli kriminelle eller låse seg inne i sine hjem? Ved begge tilfeller har man kun oppnådd negative konsekvenser. Man har utstøtt en allerede utstøtt gruppe.

Et forbud vil virke mot sin hensikt

For argumentets skyld kan vi anta at noen av de som bærer niqab blir tvunget av menn. Vil et forbud mot niqab frigjøre dem fra niqaben? Hvis en mann er i stand til å tvinge en kvinne til å bære niqab, er han også i stand til å tvinge henne til å ikke forlate huset om det skulle tre i kraft et forbud mot niqab. Så hvis man ønsker å forebygge at noen tvinges til å bruke niqab er det en holdningsendring som må til hos de som tvinger. Å forby niqab vil virke imot sin hensikt. På den ene siden vil man fengsle alle stolte niqab-brukere i sine egne hjem. På den andre siden vil man fengsle de som er tvunget til å bære niqab (hvis det er noen), for den som påtvinger kvinnen niqab vil neppe tillate henne å gå ut uten niqab. Et annet aspekt ved det hele er jo hvor vidt det å jage jenter med niqab er konstruktiv bruk av politiets ressurser.

Et symbol for undertrykkelse i andre land?

Av FrP er det blitt argumentert for niqab-forbud basert på påstanden om at niqab er et symbol for undertrykkelse i andre land, og at kvinner i andre land tvinges til å gå med niqab. Dette er i virkeligheten ikke et argument for å forby niqab i Norge. Om f.eks. kvinner i et annet land ble tvunget til å gå med bukser, betyr det at vi burde forbudt kvinner i Norge å gå med bukser? Selvsagt ikke. Vi må forholde oss til Norge og ikke hvordan et klesplagg kan bli påtvunget i et annet land. Realiteten er at i Norge blir man ikke tvunget, og selv hvis det var tilfellet, vil et forbud virke imot sin hensikt som nevnt tidligere.

Behov for identifisering?

Det er blitt sagt at niqab er til ulempe når det er behov for å identifisere personen. Dette er i realiteten ikke et reelt argument, fordi niqab-brukere har forståelse for det og er fleksible. De viser gjerne ansiktet ved nødvendighet.

Ønske om å se den man snakker med?

Du nevnte at du vil se den du snakker med, men det legitimerer ikke å påtvinge sin vilje. Men for argumentets skyld, la oss starte med et mye mer omfattende «problem» enn niqab. Hver dag kommuniserer folk med hverandre uten å se den man snakker med gjennom tlf, e-post og andre sosiale medier. Hvis det å se den man snakker med er et argument for å forby niqab, bør vi først forby tlf. osv., eller evt. påby å kun bruke videosamtaler. Virkeligheten er at verden fungerer helt fint uten at man må se enhver person man kommuniserer med. Ironien ved det hele er at om man forbyr niqab vil man ikke se disse kvinnene i det hele tatt, for da forlater de ikke sine hjem.

Er de hjernevasket?

Noen vil påstå at jenter som på eget initiativ bærer niqab, er hjernevasket. Det er en fornærmelse å anta at noen er hjernevasket fordi de velger annerledes. Hvis det å velge annerledes er å være hjernevasket kan det samme sies om så å si alt. Det er mange som vil si at de som tatoverer seg selv er hjernevasket. Skal man forby en person å gå ut av sitt hjem fordi man ikke liker vedkommendes utseende? Hvis vi allikevel skal anta at de som bærer niqab er hjernevasket; hva så? De skader ingen og lykkelige med seg selv.

Er de ekstremister?

Det er blitt sagt av FrP at de som bruker niqab er ekstremister. Dette er ikke riktig, men de kan fort ende opp som ekstremister hvis vi ikke endrer taktikken for å forebygge radikalisering. Et forbud kan fort føre til at flere unge jenter velger – som bærumsjentene – å reise til Syria fordi de ikke lenger føler tilhørighet i Norge! Kjære statsminister, du sa til meg at jeg hadde et ansvar, og det hadde du rett i. Mitt ansvar er å informere deg som nå har makten til å utgjøre en forskjell. Radikaliseringen av muslimsk ungdom kan stoppes ved at politikere tar imot de fremmede med åpne armer. Hvis politikere står imot å forby niqab på skoler eller andre steder, vil det være med på å skape kjærlighet for Norge. Hvis politikere forbyr å nekte noen å be på arbeidsplassen eller skolen, vil det skape enda mer kjærlighet til Norge. Hvis politikere støtter muslimers rett til å praktisere sin religion, selv om det er snakk om fremmede verdier som kan virke annerledes enn det samfunnet er vant med, vil praktiserende muslimer få stor kjærlighet til Norge.

Husker du slagordet etter 22. juli? «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise». Det er viktig å vise denne kjærligheten gjennom handlinger så det ikke bare forblir tomme ord. Slik kan vi forebygge radikalisering.