Selvfølgelig kommer jeg til å ta vare på moren min

Hvorfor behandles de eldre dårlig?

Se rundt deg, hva ser du? Les avisene, hva står der? Hva er den viktigste nyheten du noen gang har sett, som har gjort deg opprørt og fått hjertet ditt til å blø? Hvorfor er folk flest opptatt av hva som skjer langt borte og blinde for det som skjer i deres egne hjem? Jeg blir veldig lei meg når jeg ser på nyhetene eller leser i avisa at flere av de eldre ikke blir tatt godt vare på i ulike alders- og sykehjem. Hvorfor er det noen som behandler de eldre dårlig? Hvem sin skyld er det? Hva kan vi gjøre?

Jeg ønsker ikke å sende mine foreldre til et alders- og sykehjem, for jeg ønsker kun den beste og mest verdige behandlingen av dem. Hvem er vel best egnet til å ta vare på mine foreldre? Fremmede mennesker på en institusjon, som er bundet av rutiner og tidsskjemaer, eller deres egne barn? Deres barn kjenner dem slik de var før de ble avhengige av hjelp og ute av stand til å ta vare på seg selv, og vi kan av oppriktig kjærlighet og velvillig plikt, ta vare på dem.

Hvem har ansvar for dårlig behandling av eldre?

De eldre er ikke uten noen nære, de fleste har familie. Det kan være en datter, sønn eller barnebarn. Hvorfor skal fremmede ta vare på dem, når de som er i familie med dem lever ennå? Hvordan kan du lukke øynene til at din mor eller far ikke blir ordentlig tatt vare på mens du sitter trygt i ditt eget hus? Eller er det kanskje du som har skyld, som sender din mor eller far til et gamlehjem?

Har du glemt?

Har du glemt at du levde i hennes mage i ni måneder og delte hennes ernæring i denne tiden? Og da du ble født, fortsatte du å leve på hennes næring i to år til. Har du glemt de lange nettene og dagene der hun stod ved din side, sjekket hvordan gullungen hennes hadde det, skiftet dine bleier og matet deg mett? Har du glemt hvor lite søvn hun pleide å få ved å våke over deg om natten? Eller trenger du å bli minnet på de gangene hun måtte ta deg til legevakten på grunn av din feber?

Hun var alltid der for å stille opp for deg, for å fylle behovene dine. Når hun så når opp til den alder at du skal gjøre det samme for henne, kaster du henne i gamlehjemmet, besøker henne en gang i uken, en gang i måneden eller kanskje aldri.

Hver dag er morsdag

Hvor er hjertet ditt? Det hjertet du pleide å kalle henne med mor, det du pleide å gråte med da du trengte henne? Det hjertet som var så fylt med kjærlighet til henne, helt til du fikk din egen familie og glemte henne.

Du kan nok aldri belønne henne helt for det hun har gjort for deg, men har du noen gang takket henne? Å huske henne kun på morsdag er ingenting i forhold til hennes verdi. Hver dag bør være morsdag, og hver dag bør du feire henne som om det er morsdag. Hvorfor skal du sette av én dag i året for foreldrene dine, mens de har vært der for deg nesten hver dag i hele ditt liv?

Det minste vi kan gjøre for foreldrene våre

Et samfunn kan ikke være perfekt, men det minste du kan gjøre for foreldrene dine er å ta vare på dem den lille tiden de har igjen. For selv om vi ønsker å leve evig, vet vi med sikkerhet at døden innhenter oss. Hvorfor kan vi ikke la de siste årene i deres liv være lykkelig? Fortjener de ikke såpass av oss, deres egne barn? Du kommer alltid til å være deres barn uansett hvor gammel du blir, eller hvor selvstendig du blir

Mange vil tenke at det var foreldrenes ansvar å ta vare på oss og gjøre våre liv komfortable, at det var de som bestemte seg for å få barn, og at vi derfor ikke å trenger å gi noe tilbake. Men dere tar feil! Så feil at de tårene de feller kommer til å hjemsøke dere og dere vil angre når dere innser at dere sviktet. Men hva vil vel det hjelpe, når dere har lukket ørene og øynene for det som skjer med deres egne foreldre, mens dere er opptatt av ting som skjer langt borte?

Ingen belønning er stor nok

Skaperen sier i Koranen:

«Vi har foreskrevet mennesket godhet mot sine foreldre. Hans mor har båret ham med smerte, og føder ham med smerte, svangerskap og avvenning, det er tretti måneder»
[Koranen 46:15]

Hvem av oss vil frivillig gå med på å leve tretti måneder med smerte og ubehag? Ingen av oss vil frivillig gå med det, bortsett fra mor. Hadde det ikke vært for mødre som holdt ut den smerten og ubehaget, hadde ingen av oss vært her. Så fortell meg hvordan belønner vi mødrene våre?
 
Du ville nok ha vært meget takknemlig for en person som ga deg skyss hjem til ditt hus fra et sted der alt var fremmed for deg. Tenk da på hvor fremmed denne verden var for deg da du ble født! Du kjente ingen, men du hadde foreldre, en mor og en far som stod ved din seng. De lærte deg alt du kan og gav deg kjærligheten du ikke visste eksisterte.

Ubetinget kjærlighet

Kjærligheten våre foreldre har er ubetinget og ubegrenset, mens vi gjør ting for dem ut av plikt. Det er deres glede å gjøre ting for oss, de ser det ikke som plikt men heller noe hjertet vil. Derfor får vi mange påminnelser fra vår Skaper om våre foreldres status, hva de har gjort for oss, hva de gjør for oss hver dag, og hva de kommer til å gjøre så lenge de puster.

Noen av oss tenker «men foreldrene mine er vanskelige, det går ikke an å være god mot dem. De gjør det og det..». Men husk da dette verset fra Koranen:

«Din Herre har påbudt at dere skal tjene ingen annen enn Ham, og (vise) godhet mot foreldrene. Om en av dem eller begge, når høy alder hos deg, så tal aldri nedsettende til dem (si ikke en gang ‘Uff’), og støt dem ikke bort, men tal godhjertet til dem! Senk vingen ydmykt av godhet overfor dem, og si: ‘Herre, forbarm Deg over dem, som tok seg av meg da jeg var liten’.»
[Koranen 17:23-24]

Uansett hvor vanskelige de er eller blir, skal du ikke en gang si «uff» til dem. Du må være tålmodig mot dem slik de var tålmodige mot deg da du var liten.

Min mor, min dronning

Jeg kan ikke tenke meg å plassere min mor på et sted der jeg ikke kan se henne eller ta vare på henne. Selvfølgelig kommer hun til å leve med meg og selvfølgelig kommer jeg til å ta vare på henne. Jeg kan ikke tenke meg en framtid uten henne, hun er mitt alt og slik kommer det til å være til siste åndedrag.  Hun er min mor, min dronning.