Å muslimer – har ikke tiden kommet for at vi skal vise Norge hvem vi er? ^Spesial

En del av disse problemene er vi som muslimer i Norge med på å skape, en annen del gjennomgår vi mot vår vilje, og en tredje del er det unyttige og patetiske tankegodset vi bærer på. Vi har alle et ønske om at denne situasjonen skal forandre seg, og at vi skal leve hvor enn vi er i verden i trygghet og med et innbydende og varmt samfunn rundt oss. Vi er et folk som har blitt gitt Koranen som den ultimate veiledningen og med vår profet Muhammed (fred være med ham) som et levende eksempel på Koranen i praksis. Vi er et folk som hevder å følge Profeten som ble sendt for å gjøre gode manerer komplett – uten å følge ham i hans gode manerer. Å si at vi følger, og det å faktisk å følge, er to forskjellige ting.

«Å dere som tror, hvorfor sier dere det dere ikke gjør? Det er til stor avsky hos Allah at dere sier det dere ikke gjør»^[2]

Om vi vil ha en stemme i samfunnet – må vi først ta plass i samfunnet som bidragsytere

Jeg – i likhet med mange muslimer i Norge – ønsker at vår stemme i samfunnet vi lever i, skal bære en viss tyngde. Våre meninger og våre verdier skal bety noe, ikke bare for oss, men for det øvrige samfunnet. For at vi skal begynne å bevege oss mot å oppnå noe slikt, så er det ikke bare viktig, men også en plikt hos oss at vi tar vår plass som respekterte velgjørere i landet vi bor i. Hvordan kan vi tro at våre meninger skal bli respektert om vi ikke handler på en respektabel måte?

Vår profet (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham) levde i 40 år blant araberne i Mekka før Allah gjorde ham til et sendebud og en profet. Hans usedvanlige manerer og gode karakter fikk araberne til å kalle ham «as-Sadiq al-Amiin» - Den sannferdige og troverdige. Han hadde opparbeidet seg et respektert rykte i samfunnet han var en del av. Og på grunn av det, så var hans meninger også respekterte. Med praksis av islam i henhold til vår Profet (fred være med ham) sitt eksempel, kommer den respekten naturlig.

Vår Profet sa: «Islam begynte som noe fremmed og vil vende tilbake til å være noe fremmed, slik som det var i begynnelsen, så gledelige nyheter til de fremmede.»^[3] Vi lever i en tid hvor islam er fremmed og det å praktisere islam blir sett på som noe merkelig og rart. I en slik tid som dette er det enda viktigere at vi skiller oss ut gjennom gode kvaliteter, egenskaper og manerer fra resten av befolkningen, på samme måte som vårt største forbilde; profeten Muhammed (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham). Den samme mannen som sa:

«Han er ikke en troende hvis mage er fylt mens naboen hans går sulten.»^[4]

En av metodene vi kan bruke for å følge eksempelet til Profeten vår (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham), er å ta vare på våre naboer med kjærlighet og visdom.

Hva vet vi med våre begrensede sinn, kanskje kan et vennlig smil og en omtenksom nabo være nok til å mykne et hardt hjerte herdet og bedøvet av fremmedfrykt, uvitenhet eller hat.

Enhver av oss muslimer har en plikt til å sørge for at våre naboer har det bra. Rettighetene til naboen i islam er mange, vår Profet (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham) sa også at:

 «(engelen) Gabriel fortsatte å råde meg til å behandle naboer godt til jeg trodde han ville gjøre dem til mine arvinger.»^[5]

Om befolkningen i Norge ser på oss som fremmede med tanke på at kvinnene blant oss går med hijab og niqab og at mennene våre gror deres skjegg, da bør vi vite at tiden har kommet for at vi også skal være særegne og fremmede med våre gode manerer, omtanke og komplette hengivenhet til å spre barmhjertighet, rettferdighet og håp om en bedre morgendag. Løsningen for å mildne gnisningene mellom oss muslimer og resten av landet er å svare hat og intoleransen som vi opplever, med det som er bedre.

«Og ikke like er den gode gjerning og den dårlige. Tilbakevis [ondskap] med den [gjerning] som er bedre; og deretter kan den som det befinner seg mellom deg og han fiendskap, bli som om han var en hengiven venn.»^[6]

Den mest effektive måten å bekjempe fremmedfrykt og islamofobi på er å handle etter islamske moralregler

Allah forteller oss i Koranen at om vår Profet (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham), hadde behandlet folk med hardhet fremfor mildhet, så hadde han blitt forlatt av alle rundt seg, og han ville ikke klart å trekke folk til seg på den måten han gjorde. Ved bruk av eksemplariske manerer og ved å holde seg til en høy moralsk kode, fikk han til å ikke bare trekke til seg, men også inspirere en hel generasjon til å optimalisere seg selv som individer ved å følge og praktisere islamsk moral og etikk.

«Så ved nåde fra Allah, [Muhammed], du var overbærende med dem. Og hvis du hadde vært uhøflig og røff i hjertet, ville de ha oppløst seg fra deg …»^[7]

Problemet med islamofobi som vi muslimer står overfor nå i så å si hele Europa og i andre land, er ikke et nytt problem som først har spiret ut i de siste 30 årene og fått fotfeste som nærmest en ideologi i kjølvannet av 11. september. Det er et gammelt problem som finner sine røtter tilbake til vår Profet (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham) sin tid.

Islamofobi var drivkraften bak Umar (måtte Allahs fornøyelse være over ham) når han på den skjebnesvangre dagen bestemte seg for å ta livet av Allahs profet (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham). Men etter å ha lest Koranen – som er den primære kilden til islamsk moral og etikk – ble han klar over at han hadde misforstått Profeten (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham) og hans budskap. Deretter bestemte han seg for å bli en del av den troen og levemåten han lenge ønsket at skulle gå til grunne. Og ved å se den islamske moralen være så vakkert og unikt innvevd i vår Profet (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham) sin personlighet så ble hans tro desto sterkere og stødigere.

Gjennom å holde seg til islam – i sin helhet og uten kompromiss – kan vi gjenreise oss selv som bidragsytere i ethvert samfunn og til enhver tid.

Islam ikke bare er en religion og tro, men en komplett levemåte som tar for seg ethvert aspekt av menneskers liv på jorden: Fra de mest alminnelige detaljene som hvor mange ganger vi bør børste tennene, til de mest overordnede konseptene som hvordan et samfunn skal styres. På samme måte er det å leve som en muslim ikke begrenset til å kun oppholde seg i moskéen, be fem ganger om dagen og faste i ramadan.

«Den troende som blander seg med folk og bærer deres ergrelse med tålmodighet vil ha en større belønning enn den troende som ikke blander seg med folk og [dermed] ikke håndterer deres irritasjon.»^[8]

En muslim skal være et balansert individ som tildeler en del av tiden sin til grunnleggende tilbedelseshandlinger (bønn, tjening av foreldre, faste osv.) Og en annen del av sin tid til indirekte tjening av Allah ved å gå ut og ta del i samfunnet og all form for lovlig verdiskapning i Allahs og lovens øyne.

Om vi som muslimer virkelig hadde praktisert vår tro, og fulgt vår Profet (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham) sitt eksempel, Så kan vi – uten tvil – ikke bare snu den negative oppfatningen folk har av oss muslimer i Norge, men vi kan også ta vår plass som:

• givere fremfor takere,
• verdiskapere fremfor snyltere,
• rollemodeller fremfor blinde følgere – lenket fast av sine begjær.

Men dette er avhengig av at vi begynner å handle etter islam – fullt ut. Uten kompromiss. Stødige og standhaftige med vår Profet (måtte Allahs fred og velsignelser være over ham) som rollemodell. Enhver liten handling er et riktig steg i riktig retning. Og med tid og standhaftighet kommer vi med Allahs tillatelse til å være klare vitner til hvordan Allah hjelper og løfter opp sine oppriktige og lydige tjenere.

Umar ibn Al-Khattab, må Allah være fornøyd med ham, sa:

«Sannelig, vi var et skammelig folk, og Allah beæret oss med islam. Hvis vi søker ære fra noe annet enn det Allah hedret oss med, så vil Allah vanære oss.»^[9]

... Så vil Allah vanære oss.

Og sannelig har vi søkt etter noe annet enn det Allah beæret oss med i begynnelsen – islam. Og sannelig smaker vi på konsekvensene hver dag rundt om i verden.

Og jeg avslutter med dette verset fra Koranen i håp om at den blir en kilde til refleksjon for meg og for deg som leser dette:

«Har tiden ikke kommet for de som tror at deres hjerter skulle bli ydmykt underdanig ved Allahs påminnelse og hva som er kommet ned av sannheten? …»^[10]

Mine brødre og søstre, tiden har kommet.

Tiden har kommet.

---

^[1] Oversettelse av Koranen, kap. 3 vers 110.

^[2] Oversettelse av Koranen, kap. 61 vers 2-3.

^[3] Sahih Muslim, bok 1, hadith 270.

^[4] al-Sunan al-Kubrá 19049.

^[5] Ṣaḥīḥ al-Bukhārī 5668, Ṣaḥīḥ Muslim 2624.

^[6] Oversettelse av Koranen, kap. 41 vers 34.

^[7] Oversettelse av Koranen, kap. 3 vers 159.

^[8]  Sunan Ibn Majah 4032.

^[9] al-Mustadrak 214 – gradert Sahih av al-Albani.

^[10] Oversettelse av Koranen, kap. 57 vers 16.