fbpx
Logo
Skriv ut denne siden

- Hva skjer med det åpenbare hykleriet?

- Hva skjer med det åpenbare hykleriet?

Norske politikere har diskutert hvordan norske muslimer skal kunne kle seg. De har diskutert, uten å vie våre stemmer en tanke, hvordan moskeene våre skal se ut, og hvorvidt vi skal kunne be våre daglige bønner på jobb. Samtidig påstår de at frihet til å praktisere ens religion er en menneskerett, og at myndighetene ikke skal kunne innskrenke denne retten. Hva skjer med det åpenbare hykleriet?

Har vi ikke lært noe av 22. juli?

Etter 22. juli ble viktigheten av dialog og kommunikasjon klart for de fleste av oss. Det norske folk sto i gatene med roser i hånd og tårer på kinn, mens vi alle hørte de vakre løftene om mer åpenhet og humanisme. Vi forsto at det ikke lenger gikk an å bo i samme nabolag og fortsatt ikke snakke sammen. Vi forsto at vi ikke kunne klage på hverandre, se ned på hverandre, eller hate hverandre før vi tok oss tid til å forstå hverandre. Smerten fra denne hendelsen skulle føre oss nærmere hverandre, og vi skulle komme styrket ut av det som hadde hendt.

Det er på grunn av dette at jeg ikke forstår det Linda Alzaghari og Idris Salem skrev i respons til Leyla Hasics kronikk i Aftenposten sist uke. Leyla Hasic hadde skrevet om hvordan hun, en ung kvinne, følte seg fremmed og sett ned på i samfunnet, blant annet på grunn av valget om å bære hijab. Leyla tok opp hvordan det norske samfunn har inntatt rollen som et «moralpoliti», og bestemmer hvordan norske muslimer kan og ikke kan kle og oppføre seg. Etter at den unge muslimen hadde åpnet sitt hjerte, skrev Linda og Idris svar som gikk rett imot den dialogen og forståelsen vi hadde snakket så varmt om etter 22. juli. De bagatelliserte og viftet bort smerten som Leyla deler sammen med en generasjon unge muslimer, og bidro så til problemet Leyla omtalte, ikke til løsningen.

Hvor blir det av medfølelsen?

Da vi snakket om mer dialog og forståelse, så hadde vi noen ting i tankene. Vi håpet at dialogen skulle ha dybde i seg, og at den skulle gjøre Norge bedre. Men svarene Leyla fikk på kronikken sin, var ikke annet enn tomprat og forsøk på latterliggjøring. For imellom beskrivelser av sitt lyse hår og hijabbøller, kom ikke Linda med noen virkelige forsøk på å diskutere problemene som ble tatt opp. Hun viste ikke den sympatien som mange unge nordmenn trenger i dag. Det å referere til Leylas ord som et «emosjonelt utbrudd», i et forsøk på å forminske alvoret i smerten hennes, er akkurat det Leyla har fått nok av; å bli ignorert. Å bli sett på som mindreverdig og uviktig. Å vite at hennes meninger ikke betyr noe, at hennes stemme blir oversett. Hvor blir det av medfølelsen? Burde ikke dere, som selv er muslimer, vise mer forståelse?

Idris kan ikke sammenlignes med Leyla

Det Idris skrev var ikke mye bedre; han anklager Leyla for å påtvinge sin religion på andre. Dette bekrefter og beviser akkurat hva hun hadde skrevet – grunnløse anklager som skaper fiendebilder vi ikke trenger. Ingen steder i kronikken hadde Leyla krevd at noen skulle akseptere islam. Hun ba bare om sine menneskerettigheter, og rettighetene som kommer med å bo i Norge. Men verre enn anklagene han kom med, er kanskje det at han prøvde å sammenligne sin situasjon med Leylas. Som om problemene de møter i hverdagen er like! Mens Leyla må tåle å bli snakket om uten å bli snakket til, i rollen som den undertrykte muslimske kvinnen, så er det ingen som kjenner igjen på Idris at han er muslim. Jeg skriver ikke dette for å kritisere Idris, men det er et faktum at han ikke har det karakteristiske skjegget. Ingen ville sett på ham at han er muslim, og han møter da ikke de samme utfordringene og fordommene som Leyla i hverdagen. Det er urettferdig mot Leyla å sette likhetstegn mellom dem på den måten.

Flaggbærere for islam

Videre skriver Linda at hun ikke forstår hvorfor muslimer føler seg som «det onde» i samfunnet. «Kan de ikke bare bli integrerte, som meg og Abid Raja?» spør hun. Det første som bør poengteres er at Leyla føler seg ikke som «det onde». Det er deres kritikk, av hennes og majoriteten av norske praktiserende muslimers forståelse av islam, som har gjort at samfunnet ser på henne og oss som det «det onde» i samfunnet. Problemet er ikke at dere er fungerende samfunnsborgere, Linda og Abid. Problemet er heller når dere tar opp det Leyla kaller «islams flagg», og representerer muslimene i media. Mange misliker at dere angriper og går imot deler av islam og Profetens sunnah (levevei og eksempel). Grunnen til at majoriteten av muslimer ikke vil ha dere som representanter, er at dere ikke kan representere islam. De fleste anser det dere driver med som bid’ah (forbudte nyoppfinnelser i religionen)! Dette er ikke snakk om integrering eller ikke – det er heller snakk om den rene islam som Profeten forkynte, eller deres «fornyede islam». Det er snakk om frihet. Min frihet, Leylas frihet, og deres frihet, Linda og Idris. Deres frihet til å være muslim som dere vil, og Leylas frihet til å uttrykke sine godt begrunnete meninger.

Breiviks hat har ikke endret oss

Leyla skrev en enkel kronikk, men med et viktig budskap. Det at muslimer i dette landet ikke føler seg akseptert, at unge nordmenn føler seg fremmede i sitt eget land, er ikke noe vi kan ta lett på. Det at de, etter å skrike ut sin fortvilelse, igjen blir ignorert og satt til side viser bare hva slags mennesker vi er. Det viser vår egen likegyldighet når det er snakk om muslimers rettigheter. Er dette hva vi mente, den dagen vi ropte ut om mer humanisme? Var det det vi mente, da vi snakket om dialog og forståelse? Vil dette gjøre Norge til et bedre sted å være? Man skulle virkelig tro at Breiviks hat for islam hadde åpnet våre hjerter for de han hatet, men vi sitter fortsatt med de samme fordommene som før. Vi er like lukkede for å lære om de han var villig til å drepe uskyldige barn for å skade i det større perspektiv – muslimene. Om ikke dette myknet våre hjerter for hverandre, når vil vi da vise kjærlighet og aksept?

Siste fra Mahir Osman

Opphavsrett © Islam Net. Alle rettigheter forbeholdt.