Hvor høyt må jeg skrike for å bli en av de skamløse? ^Spesial

Også publisert i Aftenposten 8. juni 2016.

Ikke alle tanker er like velkomne

Innleggene til Nancy Herz, Isra Zariat og Maria Khan om skamløshetens tid har vært interessante å lese. Jeg har lenge tenkt for meg selv: Skal jeg skrive, eller skal jeg la være? Skal jeg si dere hvorfor den siste tanken har streifet meg? Fordi ikke alle tanker er like velkomne i samfunnet. Ikke alle stemmer anses å være like modige, heller. Men uansett hva man ytrer i offentligheten, er det modig. For nettrollene tyr ikke til annet enn personangrep når de går tomme for argumenter. Hore eller IS-hore, neger eller guling.

Kvinnekampen gjaldt aldri meg

Jeg husker jeg skulle på ferie med familien til Kenya i 2009. For meg som jente og muslim, var det ikke bare å fortelle medelever og lærere at jeg skulle på ferie. Alle trodde nemlig at jeg skulle omskjæres. Jeg skulle ønske jeg ikke viste hva dette var, men det var unngåelig, da alle overskrifter som omhandlet somaliere hadde emneknagger som «skattesnytere», «khatt-misbrukere» og «omskjæring». Jeg og mamma måtte ha møte med klassekontakten min, og jeg ble kalt inn av helsesøster. Mamma måtte ha møte med rådgiver, der hun ble fortalt hva straffen for omskjæring var. Hadde de bare visst at vi reiste for å bli kjent med mammas lillesøster, hadde vi vel sluppet alt dette? Det ligger visst kriminalitet i genene mine, som jeg selv ikke er klar over. Det er vel derfor jeg blir tatt ut til «tilfeldig» sjekk hver gang jeg skal reise.

Barnevernet tok kontakt

Da jeg i 8. klasse, sammen med to andre venninner, valgte å gå med mer tildekkende klær, fikk jeg plutselig oftere klemmer og kos, for plutselig var jeg blitt et offer. Samtidig ble jeg spurt om mamma tvang meg til å gå sånn. Hijab+ tvang = sant.

Jeg brydde meg om feil kamper

Jeg har alltid hatt interesse for politikk, og som ungdom opplevde jeg alt som urettferdig. Makt og motmakt, Israel og Palestina-konflikten, Irak og Afghanistan. Jeg har aldri vært den typen som tier. Uheldigvis brydde jeg meg om feil kamper, for etter å ha ytret meningene mine i timen, fikk mamma brev fra skolen og et annet fra barnevernet, der begge parter var bekymret for de ekstreme meningene mine. Var jeg ekstrem som en 15-åring? Seks år senere går jeg fremdeles på norsk jord, uten hverken å ha sprengt meg selv i lufta eller dratt til Syria.

Ble ropt etter på t-banen

På vei hjem fra eksamenslesing en ettermiddag, kjente jeg det selv på kroppen hvordan det er å bli skjelt ut fordi du er annerledes, av en voksen mann som var ute etter sympati. For stakkars han! Krokodilletårene kom, mens han ropte: «Dere holder på å ta over landet vårt». Jeg var mørkere enn Ola Nordmann, og derfor skulle jeg ikke få lov til å sitte i fred på t-banen.

Skamløsheten min startet for fem år siden

Det var først da jeg skrev om at jeg bruker hijab av egen fri vilje. Hvor mange debatter har vi ikke hatt siden den gang, som har handlet om meg og de lik meg? Men har noen av «samfunnsdebattantene» valgt å høre på majoriteten av hijabdekte kvinner, som velger å være synlige av egen vilje? Er ikke stemmen min verdt noe, så lenge jeg velger å være synlig muslim?

Handler ikke om religion

Jeg skal ikke bagatellisere at det finnes jenter akkurat som meg, som ikke tør å bruke stemmen sin ut av frykt. Jeg vet at det finnes kvinner som tvinges inn ekteskap, og ungdommer som er blitt drept fordi de har forelsket seg i feil «person». Men vær så snill, skill religion i fra kultur. Det virker som om dere beskriver er et kulturelt problem og et reelt problem, men det er feil å påstå at dette skjer på grunn av religion. Den religionen jeg kjenner til og som jeg er en del av, appellerer verken til drap, kollektiv sanksjon eller straff, kun fordi et barn ble født som Amina og ikke Ali.