fbpx

En bitter høstdag

En bitter høstdag

Det var en mørk og kald høstdag den dagen jusstudentene arrangerte en debatt om niqab i Oslos beste strøk. En dag som ble mørkere og mørkere etterhvert som den utfoldet seg. En debatt der de inviterte fikk diskutere fritt hvorfor «det er riktig» å forby mine søstre retten til å bevege seg utenfor sine hjem, som om de var udyr, farlige for menneskeheten.

Temaet var niqab

Det var en onsdag i begynnelsen av oktober at Confero- organisasjon for jusstudenter- arrangerte en debatt i Advokatkontoret Wiersholm sine lokaler ikke langt unna Nobels fredssenter i den bedre del av Oslo. Temaet var niqab, og aspektet «Frihet» satt i forhold til dommen avsagt i EMD som lovliggjør å botlegge niqab-kledde kvinner i Frankrike. Ironisk nok var stedet for debatten lagt til den del av Oslo der kvinner med niqab løper stor risiko for å bevege seg, og som hentet fra en dårlig film så ble jeg ikke skuffet da jeg beveget meg mot House of Oslo, sentret i nærheten av advokatkontoret- sammen med 3 andre kvinner hvorav 2 av dem dekt med ansiktssløret. Jeg selv med hijab på hodet, og noen hakk risiko mindre.

Hunden utenfor House of Oslo

Utenfor House of Oslo stod en forfrossen fuglehund, og mine tre søstre, som vi muslimske kvinner kaller hverandre, gikk umiddelbart bort til hunden for å trøste og vise oppmerksomhet. Jeg selv skalv litt av den bitre høstvinden, jo, det var litt kaldt i dag.  Det var godt å bevege oss inn i inngangspartiet av det fine sentret, mens vi ventet på 2 søstre til, også med niqab, som var like ukjente som oss i dette terrenget av Oslo. Kort tid etter vi gikk inn, kom en middelaldrende, hvit, etnisk norsk mann med rød fin vestkantsekk på ryggen, og skulle inn på sentret. I møte med oss der i inngangspartiet, gikk han spontant opp til omtrent 10 cm avstand fra den ene søsteren med niqab, og serverte en klar «Skjerp deg». I neste sekund bort til den andre kvinnen med ansiktsslør, kanskje 5 cm denne gang, med de samme ordene.  Hvorpå han skyndet seg videre inn i sentret, og vi så bare den røde sekken bli mindre og mindre. Mitt trønderske instinkt er, alhamdulillah (altså takk til Den Allmektige og Gode Skaper), ikke som trøndere flest, så jeg rakk å returnere et par «Du ska skjærp dæ»! før han forsvant helt bak trappene.  

Sinnet mitt kokte, jeg snudde meg mot søstrene som var blitt overfalt av mannen, og så til min overraskelse, og kanskje mer forskrekkelse, at de nesten ikke reagerte. Den ene søsteren, en liten og søt kvinnen med en stor 7måneders-mage sa bare at det mannen sa ikke var ille. Hun ville heller bekymre seg over den frosne hunden som fremdeles stod utenfor sentret og frøs. Vi kunne se han der gjennom vindusveggen, bundet til en stolpe.  Søstrene var vant til å høre mye verre ting enn dette. Kvinner som henne med baby i magen hadde blitt slått, rett i magen, så dette var jo «ingenting».  Murringen i magen min stod i god takt med den sure, bitre høstvinden som nå blåste enda friskere der ute. Og der, endelig, kom eieren til hunden, og søstrene pustet lettet ut og vi beveget oss rundt hjørnet til advokatkontoret. De andre søstrene var på vei, og snart var vi alle inne og oppe i 4. etasje av den flotte bygningen.

Inne i «varmen» var bordoppdekningen klar

I salen som rommet en vel 100 stykker, stod bordoppdekningen til panelet klart. Ikke uventet var Lars Gule, en førsteamanuensis, for den som vet hva denne fine tittelen innebærer, fra HiO, invitert. Han regnes som en «ekspert» på Islam og stuevarm i de bedre kretser, tross hans deltakelse på Document.no, det islamofobiske nettstedet der massemorderen A. B. Breivik vanket. Der han skrev ordene «en kvinne med hijab er selvhjernevasket», ord som i 6 år har satt seg som lim i hodet, som har satt seg som frykt. En frykt som forsterkes av hans radikale fortid med sprengstoff funnet i sekken i Beirut i 1977. Den andre i panelet var Hege Storhaug, som også i visse kretser er stuevarm, allikevel mer avslørt for sitt hat mot muslimer, og som nok ble invitert for å være en joker, for å skape underholdning og debatt.  Videre var den sekulære organisasjonen LIM representert, og tankesmien «Agenda». Den siste personen var Ervin Kohn, fra Antirasistisk senter

Sammensetningen av panelet var en av grunnene til at vi søstre beveget oss til denne kanten av Oslo denne høstkvelden, trosset mørket og hjemmets lune varme. Vi synes det var viktig at vi som temaet handlet om, var der, i advokat kontoret. Slik at jusstudentene kunne få høre hva kvinner som selv bærer ansiktsplagget hadde å fortelle. Det er ikke første gangen vi opplever at tema omkring oss muslimske kvinner skal samle folk og tilskuere, uten at vi selv er invitert inn i varmen. At vi blir støtt ute i kulden.

En ledig plass i panelet

Vi ble tatt godt i mot av 2 veldig hyggelige jusstudenter, som kunne fortelle at de hadde visstnok prøvd å kontakte noen muslimske organisasjoner for å få muslimer også til å sitte i panelet. Og jo, de var flaue over at ikke muslimer var representert.  Ute i aulaen stod det fristende frukt, kanelboller og brus, og for en mage som ikke rakk å spise på vei fra jobb, var det en skjebnens glede at Ervin Kohn var forsinket slik at vi kunne ta turen til aulaen og spise litt. Kanskje det var høstvinden som hadde spilt sine trekk og forsinket paneldeltakeren, som lot vente på seg mens minuttene gikk. Da ble bekreftet at han ikke kunne komme, så slo det meg at da kunne jo den lille, søte søsteren med 7 måneders magen selvfølgelig sitte i panelet. Hun var jo tross alt talskvinnen for de rundt 100 kvinner i Norge som bruker niqab, og kjempeflink til å snakke om noen forstår hennes vestlandsdialekt. Jusstudentene var naturlig nok veldig positive til dette, de syntes jo selv det var flaut med et panel der alle var kritiske til niqab. Litt balanse hadde vært bra for debatten, og her hadde de faktisk fått talskvinnen som plutselig dukket opp.  De forsvant inn til lokalet, mens vi søstre stod og småpratet litt der ute med advokatene og studentene og spiste veldig gode kanelboller, som faktisk var hjemmelagde.

Da jusstudentene kom tilbake, var både ansiktene og stemmene merkbar spake og flaue da de beklaget at søsteren dessverre ikke kunne sitte i panelet. Enda flauere ble de med å forklare at det var fordi Lars Gule hadde nektet dette, han tillot ikke at en kvinne som dekket ansiktet sitt skulle sitte i panelet. Da jeg spurte om hvordan de kunne akseptere at Lars Gule kunne nekte denne kvinnen å få snakke sin egen sak, ble det mumlet fort noe om at de ville gi paneldeltakerne litt mindre tid og mer tid til innspill fra salen og der kunne søsteren (og andre) få stilt sine spørsmål. Føttene var ekstra tunge på vei inn til salen, der vi satte oss ned på 2dre rad og så rett inn i øynene til Lars Gule og resten av panelet som stod klar til kamp. Eller var det debatt? Magen var nå i bevegelse av stiv kuling, tross de gode kanelbollene.

Klare til kamp

Mens paneldeltakerne presenterte seg, sine meninger, sin sak og agenda, ble stemningen på 2rad mer og mer dirrende. Minuttene gikk, eller var det timer?  En kaffekopp veltet, innholdet spredte seg til de på første rad. Gulvet ble dekt av lysebrun masse, og søsteren var kanskje lei seg for å miste denne gode koppen å holde fast i mens hun måtte lytte til ord som omhandlet henne. Ord som gjorde vondt, som gjorde at hun følte seg liten, som undertrykt, som noe farlig og voldelig og som i følge Gule; som noe «tåpelig og idiotisk». Noen lo nervøst, en naturlig reaksjon tenkte jeg. Alt jeg tenkte på var den økende murringen i magen min, som nå måtte være i orkan. Alle i salen hadde hørt Lars Gule forklare at han hadde nektet kvinnen som ikke viste hele ansiktet sitt å sitte der oppe i panelet, og nå satt de lydige og lyttet til han og hans meninger. Det var stort sett han og Hege Storhaug som snakket, frem og tilbake. Og tilbake og frem. Jeg lurte på om det var blitt kaldere ute nå, og hvorfor jeg ikke hadde tatt på en ekstra genser. Det var kaldt.

Søsteren med baby i magen fikk sagt sin mening i 2 minutter da panelet etter kanskje en time var ferdige. Hennes første ord var til Gule, om han kunne høre eller ville høre det hun nå sa. Resten brukte hun til å forsvare seg på en eller to av de mange påstander som ble sagt der fremme i panelet. De aller fleste fikk stå urørte, som en skjermet glassvegg i en sterk høstvind, slik som inne på inngangspartiet på House of Oslo. En 5-6 andre fikk også ordet, inklusive meg. Dessverre fikk ikke den andre søsteren med niqab som satt med handa i været ordet. Tiden var knapp, debatten hadde brukt opp sin tid og vi måtte tilbake ute i høstmørket.

En motvekt til den bitre kulda

Vi ruslet stille ut, eller kunne alle høre stormen i magen min? Nå merket jeg at jeg skalv, så kaldt det var blitt. Etter å ha gitt søstrene en klem på t-banen hjem til Groruddalen, vandret tankene i hodet mens jeg lengtet hjem til en varm dusj og en kopp te. Jusstudentene hadde beklaget seg med oppriktighet over det som hadde skjedd, og mumlet noe om at Lars Gule aldri ville bli invitert igjen. Jeg prøvde å tenke på denne flammen av håp som en motvekt til den bitre kulda i en ellers vakker høstkveld. Så vakker som bare Den Allmektige Skaperen kan lage den.

Tilbake til toppen

FÅ MASSIV AJR VED Å BLI FAST GIVER HOS ISLAM NET

Liker du arbeidet vi gjør? Vil du ha ajr for dawah som når flere MILLIONER gjennom våre sosiale medier? Vil du at Allah skal bygge et hus for deg i Paradiset? Doner et fast beløp for å støtte etableringen av et aktivitettsenter i samarbeid med Iman Aktivitetssenter og du vil ta del i belønningen! Enhver person som kommer nærmere Allah, enhver som begynner å be, enhver som gjør dhikr, enhver som tilber Allah som et resultat av vårt arbeid som du har støttet, vil DU få ajr for for. Doner nå uten å nøle in sha Allah.

 

JA, ØNSKER Å TA DEL I DENNE BELØNNINGEN!

0
Delinger

Vil du holde deg oppdatert?

Trykk på knappene under for å følge oss. Du vil ikke angre!

0
Delinger