Niqab signaliserer kun at jeg er muslim ^Spesial

Publisert i Aftenposten 21. juni 2016

Den 3. juni skrev jeg et innlegg om hvorfor jeg velger å gå med niqab. Kristen Lindholm svarte meg i sitt innlegg den 8. juni at å dekke til ansiktet skaper mistillit i vårt samfunn i dag.

Jeg spør: Hva baserer du den mistilliten på? Faktum er at mennesker har en tendens til å skape en distanse mellom seg selv og det som virker «ukjent».

Frykten for det som er fremmed

Den mistilliten du skriver om handler mer om den frykten man har for det som er fremmed, og på den måten begrenser man seg selv og ens forståelse av andre når man skal gå ut og fordømme bruken av det i det offentlige rom.

Niqab er ikke et hinder for noe. Det eneste som hindrer god kommunikasjon og samtale, er ens egne forutinntatte meninger om muslimske kvinner.

Oppslukt og distrahert av noe som virker fremmed, glemmer man mennesket man snakker med.

Når jeg tar på meg min niqab, så signaliserer jeg ikke noe annet enn at jeg er en muslimsk kvinne.

Oppfatter man det som at vi melder oss ut av samfunnet, så er det noe man baserer på sine egne internaliserte fordommer.

Bruk mangfold som fordel

Du kan fortsatt vite hvem jeg er, og jeg kan fortsatt stå for mine handlinger og meninger uten at du må se mitt ansikt.

Et samfunn basert på et «vi» og ikke et «jeg» er åpent for forskjeller og individualitet.

«Vi» skal ikke bestemme hvordan folk kler seg fordi det er annerledes, men «vi» omfavner forskjellene og bruker mangfoldet som en fordel.

Ingen har noe å gjøre med hvordan muslimske kvinner kler seg. Ingen skal nektes å gå med det de ønsker å bruke, og ingen er nødt til å legge seg flat for andres definisjoner av hva som er akseptabelt og hva som ikke er det.