Hvordan mitt indre ledet meg til islam Spesial

Hvordan mitt indre ledet meg til islam

Mennesker har gjennom alle årtider blitt påvirket av samfunnet og menneskene rundt dem. Det er de menneskene som forteller oss hva vi skal gjøre og hvorfor vi gjør det. De er rundt oss og er ikke til å unngå, men det finnes de av oss som hører på hjertets hvisking fremfor samfunnets skrik.

Fra barnsben av

I Guds navn, Den Mest Barmhjertige, Den Mest Nåderike. Det er omtrent tre år siden jeg ble muslim i skrivende stund. Mine muslimske søsken pleier av og til å spørre meg om hvordan jeg fant islam. Helt ærlig har jeg ikke en enkel forklaring på dette fordi det er Allah som velsigner oss med islam, og det er Han som tester oss i dette livet på den måten Han ønsker, om det så er med rikdom og luksus, eller fattigdom og sykdom.

Jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan hvordan jeg ble veiledet til islam så kanskje andre vil forstå hvorfor mennesker faktisk blir muslimer til tross for det negative mediebildet, til tross for det voksende hatet mot muslimer, og til tross for at religionen har mange retningslinjer og regler man må følge som ofte går helt imot hva vi er vant til i ikke-muslimske samfunn og land.

Jeg er en 22 år gammel mann, oppvokst i et lite boligområde i et veldig fint miljø. Jeg har vokst opp med en storebror, moren min skilte seg fra faren min da jeg var omtrent 7 år, men det føltes egentlig bedre for familien at de skilte seg ettersom de vokste fra hverandre og ikke lenger passet sammen. Faren min flyttet bare omtrent 500 meter unna så det var god tilgang til de begge. Faren min forble ugift og moren min var sammen med en person en liten stund før hun møtte min nåværende stefar, giftet seg med han og fikk en datter. Min stefar var en ledetråd til hva livet mitt handler om i dag, men det kommer senere.

Jeg tør å påstå at jeg har en uvanlig god hukommelse og kan huske godt hva jeg tenkte som en liten tass i mine yngre dager. Da jeg vokste opp fra fødselen av, var Norge et land som bar preg av at det var et kristent land. Man skulle kanskje ikke tro det, men det var tydeligere på den tiden hva slags bakgrunn det norske folk hadde. Selvfølgelig er den eldre bakgrunnen vår at vi var vikinger og støttet oss på den norrøne mytologien, noe jeg senere lærte på skolen. Selv om Norge hadde en kristen bakgrunn så levde jeg tvert imot i en ikke så religiøs familie. Familien gjorde som folk flest og fulgte bare hva generasjonene før de hadde gjort. Det vil si å feire jul, ha påskeegg i påsken og bake fastelavnsboller. Altså fulgte familien min bare det kulturen og samfunnet gjorde.

Mitt første møte med religion

Jeg kan tydelig huske at jeg syntes det var noe mystisk med kristendommen, allerede som 6-åring så jeg på de keramiske figurene av Jesus-barnet, de tre vise menn og jomfru Maria som moren min hadde på en hylle i trappen hjemme. Jeg så på de og jeg prøvde å forestille meg hvordan det var på den tiden og hvor spennende det måtte ha vært å faktisk vært der om det virkelig var sant det kirken lærte oss om hendelsene rundt Jesus.

Jeg husker det var rundt juletider i førsteklasse at vi hadde skuespill i klasserommet basert på historier i Bibelen. Nå har jeg aldri vært noe særlig positiv til å spille skuespill og jeg følte at jeg og elevene ble presset på noe vi ikke ville holde på med, og fra den stunden fikk jeg negative assosiasjoner med religion. Det var ingen som hadde spurt meg om dette var noe jeg trodde på eller ville gjøre, så jeg valgte å motsette meg alt som het religion, selv om jeg syntes det var et spennende tema å lære om, så ville jeg ikke assosieres med, eller støtte noen form for religion allerede fra barnsben av.

Det var ikke før jeg gikk i andreklasse og lærte å lese at jeg klarte å virkelig gjøre opp en mening om religion. På skolen hadde vi KRL-timer (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) og vi lærte for det meste om historier fra Bibelen og om kjente religiøse personligheter som Dalai Lama, Mahatma Ghandi og Marthin Luther. Jeg kan ikke huske å ha lært et pip om islam. For meg så virket timene som om de prøvde å snakke om personer fra Bibelen og samtidig om kjente historiske personer. Så det fikk meg til å hele tiden prøve å skille hva som var fra Bibelen og hva som var «ekte». Altså, jeg nektet å tro på Bibelen basert på det jeg lærte om himmelen og jordens skapelse, Jesus som guddommelig og det at det var så «mystisk». Jeg hadde altfor mange ubesvarte spørsmål. Vi fikk bare vite at vi bor i Norge, at Norge er et kristent land og at dette er vår tro. Men jeg motsatte meg det hele og det fikk meg til å fornekte hele religionen, fordi jeg hadde min egen tro ...

Den innebygde troen

Min tro, som jeg kan huske å ha hatt i bakhodet fra så langt tilbake jeg kan huske, var hele tiden at Gud er selveste Skaperen, Designeren, årsaken og grunnen til absolutt alt som finnes. Min tro var at Gud ikke er en person eller noe i fysisk form, ikke noe vi kan forestille oss, ikke noe vi kan tenke oss frem til hvordan fungerer. En dominant makt som satte alt som eksisterer i harmoni og balanse slik at forutsetningene for at vi, dyr, planter, trær, vann, gress, blomster, fisker og alt som lever faktisk kan leve.

Dette var mine tanker rundt Gud. Derfor valgte jeg hele livet å si jeg ikke trodde på Gud når noen spurte meg, for at de ikke skulle tenke jeg var enig med læren i kristendommen slik vi hadde lært den på skolen. Jeg pleide heller å si: «Jeg tror på at noe har skapt alt som finnes, men å tro på Gud er bare teit.»

Generelt sett hadde jeg en veldig fin oppvekst med en mor som gav meg muligheten til å være akkurat som jeg var og tenke akkurat som jeg ville. Hun satte noen begrensninger. Noen ting er jeg veldig glad for at hun begrenset, andre ikke. Hun var en mor som viet sitt liv for at barna skulle ha det så bra som mulig og oppfordret oss til å ta vare på andre og akseptere andre mennesker som de er. Hun tillot ikke alkohol og barn i samme sammenheng og man kan kanskje si hun var litt for overbeskyttende til tider, men alhamdulillah.

Søken etter suksess

Gjennom oppveksten hadde jeg alltid denne følelsen av at jeg ville bli noe utenom det vanlige, jeg ville bli veldig flink på noe og prøvde å bli flink i alt mulig. Jeg ville bli kunstner og brukte timer på å sitte og tegne. Jeg tegnet tegneserier med superhelter og litt fra mitt eget liv. Jeg ville bli forfatter og skrev en del historier. Jeg ville bli fotballspiller og startet fra bunnen av som håpløs i fotball, til å bli ganske dreven på få år. Med andre ord så hadde jeg mange drømmer og jeg nektet å se på min fremtid som vanlig, for jeg ville nemlig bli noe utenom det vanlige.

Da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg interessert i musikk og kjøpte meg en gitar som 13-åring. Jeg ble fort dreven på dette feltet også, og hadde venner som var opptatt av heavy metal, death metal, black metal og det verste innenfor denne musikken. Jeg for min del likte all slags gitarmusikk og var fornøyd bare jeg fikk lage min egen musikk. Jeg ville bli musiker og lage god musikk med sangtekster som fikk mennesker til å tenke. Skolen var bare i veien for meg og jeg følte jeg ikke trengte den, men jeg visste hva moren min hadde fortalt meg om viktigheten av skole.

For å være helt ærlig så var skolen for meg på denne tiden et helvete. Jeg likte ikke alderen vi alle var i. Jeg likte ikke hvordan elevene hadde null respekt for lærerne, hvordan de oppførte seg så ovenpå, hvordan de latet som om de var voksne og skulle røyke, drikke og feste, og samtidig oppføre seg som småunger ved å ha null respekt for andre og gjøre hærverk og bråke overalt hvor de gikk. Jeg hatet å bli assosiert med tenåringer som lo av stakkars gamle damer på bussen, kastet søpla si overalt, stjal i butikken, var bortskjemte og rangerte hverandre etter utseende, penger og merkeklær. Ikke alle var sånn, men de som var sånn var ikke til å unngå. Nå var det ikke bare de som hadde skylden for hvordan jeg følte meg på den tiden, det var også det faktum at jeg følte hele verden var syk og at vi trengte veiledning på et eller annet vis. Alt var meningsløst for meg, hver dag måtte jeg stå opp til meningsløshet, og det eneste jeg hang fast i var musikken. Det var med denne jeg ville prøve å forandre verden.

Fra tanker til sangtekster

Når jeg ser tilbake på sangtekstene jeg skrev på den tiden, handlet nesten alle om hvordan menneskene hadde kommet på villspor og at vi gikk bare strake veien til kaos og fortapelse, hvordan vi en gang var en samlet flokk som levde et naturlig liv sammen og samarbeidet for overlevelse.

Noen sangtekster handlet om et sinne mot Gud, og at Gud ikke hjalp oss mennesker tilbake på rett vei. Sangtekstene hadde mange filosofiske tanker og stilte mange spørsmål om livet. Jeg føler dette på en måte var starten på min virkelige søken etter meningen med livet. Derfor pleier jeg å si at vi som mennesker bruker altfor lite tid til å tenke gjennom de store spørsmålene: «Hva er det jeg egentlig gjør her?» «Hvorfor er jeg her?» «Hva er egentlig meningen med det hele?»

Trangen etter fred fra samfunnets tomhet

Det var i min siste tid på ungdomsskolen jeg virkelig begynte å tenke over dette. Jeg hadde et band, vi hadde det gøy sammen, men likevel føltes ting litt fjernt. Jeg følte meg så fremmed fra alle andre og jeg var sint på samfunnet. Jeg husker ikke nøyaktig hvorfor, men jeg følte hele tiden at jeg bare ville flykte langt unna til et sted jeg kunne finne fred. I tillegg til at jeg kjente meningsløsheten på kroppen, fikk jeg jo spørsmål av lærere og foreldre: «Hva vil du gjøre, hvilken jobb vil du ha?» Alt jeg tenkte var: «Livet er meningsløst, hvorfor skal jeg gidde å jobbe? Skal jeg leve i en evig sirkel med å jobbe, betale regninger, jobbe, betale regninger, jobbe, betale regninger ... for så å dø uten å egentlig ha utrettet noe som virkelig betyr noe?» For meg føltes det latterlig å leve på denne måten, men det er slik samfunnet er i de fleste land, så det føltes som om at de som hadde designet dette samfunnet – hvor man står opp hver dag som roboter og går på jobb og gjør det samme som vi gjorde dagen før – kun hadde tenkt på samfunnets beste, noe jeg selvfølgelig tenkte var bra, men var det virkelig det livet dreide seg om? Dette minnet meg mer om et samfunn fullt av sauer som bare fulgte det samfunnet sa. Er vi her av en annen grunn? Eller skal vi jobbe oss til døden for samfunnets beste? Jeg så aldri hensikten med dette.

De fleste som har gått på ungdomsskolen har helt sikkert opplevd at det kan være en slitsom tid, i hvert fall hvis man ikke er som alle andre og man velger bort fyll, popularitet, venner, kjærester, utdanning osv. for en drøm eller ambisjon man har. Jeg følte hele tiden at det var feil vei å velge midlertidig glede fremfor senere glede og at det ville føre til at jeg ville bli en taper senere. For å oppnå suksess, må man ofre, og med denne tankegangen kom tanken på noe som var høyere enn oss alle, noe som var min «veileder». Jeg husker tydelig en dag jeg var helt nede og følte at livet egentlig bare var tull, noe inni meg som sa: «Vær tålmodig, med vanskeligheter kommer noe bedre. Du føler kanskje at du bare vil synke ned i jorden nå, men bare vær tålmodig ...»

Det endte jo med at jeg søkte meg inn på bygg- og anleggslinjen. Jeg hadde ikke noen interesse for å gå på noe særlig mer skole før jeg begynte å tjene penger og jeg så egentlig på skole og jobb som en brems på min musikkarriere. Forskjellen på meg og andre som var opptatt av musikk, var at jeg ville ha musikken min ut til folket slik at de kunne drømme seg bort til en annen verden slik jeg gjorde med musikk. Musikk for meg var som paradis på denne jord og å skape egen musikk var som å skape sitt eget paradis. Problemet var at etter at bandet jeg hadde på ungdomsskolen ble oppløst, fant jeg ingen som hadde de samme ønskene som meg når det gjaldt musikken. Jeg ville gjøre musikken, og ikke bandets medlemmer, kjent. Jeg var for det meste ikke interessert i bli populær blant mennesker, men jeg ønsket at andre kunne drømme seg bort i musikken og samtidig tenke over livets spørsmål. Jeg fant ingen med mine ambisjoner, jeg fant bare de som var mest opptatt av å være rockestjerner, det var ikke nok for meg ...

Når man finner meningen i seg selv

Gjennom hele det første året på videregående følte jeg at hver eneste skoledag bare var i veien og jeg hadde null interesse for skole. Jeg fikk ikke dårlige karakterer fordi jeg har alltid likt å vise meg selv hva jeg er god for og prøvde nesten alltid mitt beste i alt, selv om interessen ikke var der. Men det førte til at jeg på slutten av skoleåret ikke orket mer og sluttet å gå til timene, mest fordi jeg hadde null interesse for det, og litt pga. meningsløsheten ved det. Jeg ville ikke ha en vanlig, kjedelig jobb, og jobbe og betale regninger til jeg døde. Jeg likte ikke å følge samfunnet på den måten som en sau og ville heller være han som lyktes med sine egne ambisjoner, han som gikk sin egen vei til suksess. Takket være Allah har jeg en mor som satte meg på rett spor igjen og sørget for at jeg fikk forståelse for hvor viktig det faktisk var å fullføre en utdanning. Så jeg fullførte skoleåret og det neste uten en dag med fravær.

Jeg startet å jobbe som lærling i et byggefirma som 17-åring og var innstilt på at ingen skulle kunne komme å si at jeg ikke gjorde jobben min, for på dette punktet i livet hadde jeg gitt opp å prøve å etablere et band som ønsket å leve av musikken. Jeg valgte heller å prøve å leve det jeg så på som et meningsløst liv. Fordi, man kan jo som regel ikke si noe om noe før man har prøvd det selv. Så livet mitt dreide seg da om å lage musikk på fritiden og jobbe på dagen.

Det var på denne tiden jeg begynte å føle at når jeg skrev sangtekster, så sa jeg egentlig det som hjertet sa. Inni meg følte jeg at samfunnet gikk helt feil vei, og det var slikt jeg uttrykte i musikken. Jeg fikk min egen oppfatning om hvordan vi mennesker skal leve livene våre, hva som er best for oss og hvor langt unna det ideelle livet samfunnet er. I de senere tider har jeg forstått at det som jeg skrev ned i sangtekstene, var min fitrah som snakket til meg. Vi muslimer tror at alle mennesker er født med en fitrah, som kan oversettes som «en naturlig tro på én skaper», som en indre stemme som vi alle har, en stemme som sier at Gud er én, og som gir oss vår moral. Mange mennesker har ikke kontakt med sin fitrah fordi som profeten Muhammed (fred være med ham) sa: «Hvert barn er født i en tilstand av fitrah, og så gjør foreldrene ham til en jøde, kristen eller en zoroastrist (dvs. ikke-muslim).»

Mange benekter sin fitrah og nekter å søke den, de nekter å søke sannheten. Kanskje på grunn av frykt eller på grunn av sin egen feiloppfatning. Det er dette som utgjorde forskjellen for min del. Jeg nektet å tro på at samfunnet hadde rett og valgte heller å stole på min indre fitrah. Stemmen som sa til meg: Du har rett! Ikke la samfunnet bestemme hva du skal tenke. Det er ditt liv og du velger din vei ... Spørsmålet mitt var da: «Hvilken vei er rett vei?» Det var det jeg brukte lærlingperioden min på å finne ut av.

Det var i denne perioden jeg valgte å leve utelivet. Jeg begynte å drikke for å finne ut hvordan det var og for å prøve å finne meg en livspartner. Fordi fornuften min fortalte meg at jeg måtte finne meg en å dele livet med sånn at jeg kunne få barn og oppdra de til å bli gode mennesker. Og de fleste fant dame på denne måten. Jeg fikk etterhvert også noen venner som ville ha meg med for å starte band, vi var tre, jeg var den eneste med fungerende utstyr, men vi fikk aldri til å spille sammen og jeg følte de bare ønsket å spille i band, eller late som de spilte i band for å få damer. Og jeg nektet å være en brikke i deres spill i jakten på damer og de bare utnyttet meg, så det ble en kort affære og jeg distanserte meg fra dem.

Det skal også nevnes at jeg slet på jobben, jeg var i et firma med det dårligste miljøet du kan tenke deg. Vi som var lærlinger ble tråkket på uansett hvordan vi stod på. Og jeg vet mange sier «Sånn er det å være lærling», men dette var verre og jeg er ikke en sutreunge når jeg sier at miljøet handlet om å tråkke på de svake og legge alt ansvaret på andre enn seg selv. Det førte til at han ene lærlingen sluttet i jobben og jeg og en annen fullførte så vi fikk fagbrev og forsvant derfra. Det var til og med planlegging blant enkelte som jobbet der å «ta» han ene sjefen som hadde hatt en evig dårlig oppførsel mot andre, ifølge en som hadde kjent han lenge. Jeg følte selv for å brenne ned huset hans, men nei, den indre stemmen min var der fortsatt og ba meg heller ha tålmodighet, fordi de som er urettferdige og onde får sin straff. Så jeg valgte å distansere meg fra den tankegangen. Det var en av grunnene til at jeg prøvde å «finne meg selv» blant andre i utelivet, men det fant jeg aldri. Etter en stund ble det også en meningsløs affære. Det passet ikke meg, jeg gjorde noe som gikk imot min natur, imot min fitrah.

Veien ut fra mørket

Etter endt fagprøve hadde jeg ingenting. Jeg hadde ikke jobb, jeg hadde ikke dame, jeg hadde ikke venner lenger ettersom jeg forlot utelivet og de tidligere vennene mine hadde flyttet. Ja jeg hadde fått fagbrev, men for meg var det ubetydelig. Nå, skulle jeg bruke tiden for å finne ut «hva er vitsen med dette livet?»

Jeg hadde altså to måneder på meg uten å gjøre noen ting. Jeg hadde søkt meg inn på videregående igjen fordi jeg ville jobbe med bil. Etter å ha hatt god kontakt med stefaren min som har jobbet som lastebilsjåfør og kunne en del om bil, hadde lært meg å kjøre og hjulpet meg mye med førerkort, hadde jeg fått en interesse på hvordan kjøretøy fungerer. Jeg hadde søkt på alle skoler i nærheten med linjen «Teknikk og industriell produksjon.» Men min aller største interesse var de store spørsmålene som plagde meg. Jeg visste at om jeg valgte å bare gi opp og heller leve livet helt ut, å ha det så moro som mulig, så ville jeg angre og noe ville skje meg og jeg ville endt opp som en taper. Jeg visste også at om jeg valgte å følge min indre stemme og moral, så kunne livet bli vanskelig, slitsomt og hardt. Det var den indre stemmen min som sa det var riktig å følge min indre moral som sa til meg «Ikke kast bort livet ditt på midlertidige gleder, vær tålmodig, vær god mot andre og du vil bli belønnet for det.» Men samtidig spurte jeg meg selv, hvorfor skal jeg gidde å høre på dette?

Jeg trengte et grunnlag ...

 

I løpet av den sommeren tenkte jeg mye, jeg hadde alltid tenkt mye før dette også, men nå fikk jeg tid til å virkelig fundere over hva jeg ville med livet mitt. Jeg følte jeg hadde forskjellige veier å gå, men jeg hadde ikke noe fundament å støtte disse valgene på. Jeg ville skaffe meg en jobb som jeg var god på, finne meg en livspartner med samme tankegang som meg, og med samme tanker rundt barneoppdragelse. Jeg ville gjøre mitt beste for å være en person som folk kunne støtte seg på og snakke med når de hadde det vanskelig, fordi jeg tror på vanskelighet ... jeg tror på at med vanskeligheter kommer lettelse.

Sommerferien tilbrakte jeg med familien min; min mor, lillesøster og stefaren min fra Tyrkia. Vi var i Tyrkia en uke i løpet av ferien. Stefaren min som jeg har nevnt tidligere, har hatt noe å si for min søken etter sannhet. Han var fra Tyrkia og gift med min mor. Han var muslim, men sa nesten aldri et ord om islam. Sønnen hans hadde bodd sammen med meg og jeg hadde opplevd samholdet og godheten i deres familie utallige ganger. I motsetning til min egen far, har min stefar alltid vært der i vanskelige perioder. Det var perioder der jeg argumenterte og diskuterte med moren min hva som var vitsen med skole, jobb, livet osv. og han var alltid der med visdomsord og hadde alltid rett til slutt. Hver gang jeg hadde et problem, ringte jeg alltid faren min først, men han var alltid opptatt, gadd ikke, drakk øl, så på fotball, hadde ikke tid, altfor mye styr, også videre, men stefaren min kastet alltid alt han hadde i hendene selv om han hadde hendene fulle, for å hjelpe meg. Han var der hele tiden, men jeg innså det aldri ... når jeg først hadde innsett dette tenkte jeg gjennom hvor mye trøbbel familien hans hadde gått gjennom og hvor godt de holdt fast i hverandre når stormen herjet som verst. Og de ordene han en sjelden gang kom med angående livet og hvordan de som gjør vonde ting mot gode mennesker skal bli straffet, virket alltid riktig for meg. Jeg glemmer aldri den dagen vi satt og snakket om livet og han bare sa til meg «Allah elsker deg» helt ut av det blå, og så rett på meg. Aldri har jeg følt meg mer oppløftet, og hadde jeg ikke hatt min indre tro hadde disse ordene vært betydningsløse, men de føltes overraskende oppløftende. Jeg tenkte ikke noe mer over det.

Jeg forstod hva stefaren min prøvde å si, men fordi norsk ikke er hans morsmål klarte han aldri å beskrive ting slik han ville, men jeg forstod nøyaktig hva han mente. Slik jeg forstod det, mente han at de som er gode mennesker, som gjennom vanskeligheter ikke begår umoralske handlinger som blant annet å lyve, stjele, vold, aggressivitet, hærverk osv., uansett hvor mye andre tråkker på en, vil få belønning for sin standhaftighet og oppriktighet i livet. Her snakker vi om at en som ikke går til kortvarige nytelser som alkohol, tilfeldig sex med en person du utnytter for sex, narkotika, utpressing osv., under vanskeligheter i livet, og heller er ærlig og oppriktig og står standhaftig på to bein gjennom alt livet måtte kaste på deg, skal få belønning for sin oppriktighet. Og de som utnytter, lyver, stjeler, er grådige, egoistiske og tror de er bedre enn andre skal få sin straff for det de gjør. Kanskje ikke i denne verden, men i den neste.

På dette stadiet hadde ingen nevnt et ord til meg om islam, men troen min var allerede på plass, jeg trodde på at det ikke var verdt det å ty til egoistiske handlinger for min egen fordel, jeg trodde på at det var verdt noe å leve og dø som en tålmodig, ærlig og jordnær person som ønsket det beste for de som ønsket det beste for andre. Jeg trodde på Gud som en dominant makt som vi alle skal vende tilbake til, og utfallet av det neste liv, vil være totalt avhengig av våre handlinger i dette liv.

Gud veileder den Han vil, hvordan Han vil

Mot slutten av sommerferien dukket en jente opp i livet mitt, hun kunne lite norsk, snakket i hvert fall ikke norsk foran meg av sjenerthet, det var noe veldig mystisk med henne og hun var tilfeldigvis muslim. Kun ved måten hun oppførte seg på var hun med på å lede meg mot islam. Jeg skal ikke skrive detaljert om henne eller hvorfor jeg fikk muligheten til å leve tett på henne fordi jeg ønsker å beskytte henne, slik hun beskytter seg selv fra oppmerksomhet.

Hun var en familiejente og var i motsetning til de fleste jenter jeg kjente til, naturlig på alle måter. Hun brukte ikke sminke, hadde den naturlige hårfargen sin og var likevel penere enn de fleste. Men det var ikke utseendet som appellerte mest til meg, det var hennes sjenerthet, noe som jeg i dag forstår som Gudfryktighet. Jeg trodde hun var sjenert og ikke snakket med gutter for en annen grunn, men fakta var at hun faktisk holdt seg vekk fra gutter for Guds skyld. Hun hadde i tillegg et åpenbart problem som gjorde livet vanskelig for henne. Jeg følte for å snakke med henne for å hjelpe henne med dette, men vi kunne ikke hverandres språk så det ble et problem.

Vi levde tett på hverandre og vi utviklet helt naturlig, uten å engang snakke med hverandre, et bror-søster forhold. Alt dette virket så rart for meg at jeg måtte finne ut hvorfor hun holdt avstand fra gutter, helst ikke likte å spise maten vi andre spiste, alltid la seg tidlig på kvelden, hadde et evig savn etter familien og andre ting. Så jeg søkte opp på nettet og spurte rett og slett Google om hennes oppførsel, og ganske tidlig havnet jeg på nettsider som omhandlet islam. Og jeg forstod med en gang at hennes oppførsel stammet fra hennes religion. Etter å ha forstått dette, begynte jeg gradvis også å forstå at det var ikke jenta jeg beundret, det var det jeg fant av islam i denne jenta som jeg beundret ...

SubhanAllah, alle bitene falt på plass og jeg begynte å forstå mer og mer av livet. Jeg kjøpte etterhvert Koranen og gikk fra å beundre religionen i et menneske til å elske religionen som denne boken underviste meg i. Å lese Koranen og samtidig lese om islam fra riktige kilder fra nettet fikk meg til å forstå, at jeg hele livet fra dag én hadde blitt ledet til Guds religion. Jeg var ikke en gang på søken etter en religion, jeg var bare på søken etter fundamentet, eller svaret om jeg skal si det sånn, bak min indre tro og mine evige spørsmål om hvorfor vi i det hele tatt eksisterer. Fra dag én hadde jeg sagt til meg selv: «En dag skal du finne din mening og gjennom den skal du oppnå suksess, bare vær tålmodig og hold deg på denne stien!»

Omfavnelsen av den naturlige troen

Med andre ord, det føles ut som om Gud har ledet meg gjennom livet, testet min tålmodighet og min moral, og til slutt ledet meg til islam, fordi jeg som menneske har gått gjennom mange personlige tester, som jeg ikke har nevnt for deg i denne fortellingen. Og så vidt jeg vet har jeg aldri begått umoralske handlinger for å komme meg gjennom disse testene. Allah velsignet meg med islam og det var ikke tvil i mitt hode om at dette er sannheten fra Gud, sannheten som bor i alle menneskers hjerte, om de bare leter etter den. Jeg leste opp den islamske trosbekjennelsen med 100% sikkerhet at dette er den rette veien, og aldri har jeg opplevd en slik fred i hjertet som jeg fikk ved å forstå at det er dette jeg ble skapt for! Jeg ble skapt for å leve kun for Allahs skyld i håp om Hans barmhjertighet i det neste livet.

Jeg lever ikke for noe menneske, jeg setter ikke min lit til noe menneske, jeg lar ikke noen tråkke på meg, jeg lar ikke noens meninger om meg påvirke meg, dette er mitt liv og det er mitt hjerte som sier meg at Gud er én Gud og at det er Han som er årsaken til all eksistens, det er Han som har kontroll over alle ting og det er Han som vi alle skal tilbake til.

Koranen er boken som svarte på alle mine spørsmål og som jeg, til og med før jeg visste et pip om islam, var enig med før jeg visste om den. Jeg følte meg helt alene i verden med denne troen på én skaper over alt, som ikke sover, ikke hviler, ikke er ignorant, ikke er uvitende, ikke er avhengig av noe, ikke har et bilde eller utseende som vi kan assosiere Han med, og som bokstavelig talt snakker til hjertet ditt når du leser Hans ord. Du kan ikke sammenligne Koranen med noe annet som mennesker mener er fra Gud. Eller noe annet generelt. Som det står: «Og hvis dere er i tvil om det Vi har åpenbart for Vår tjener, så produser et kapittel som det, og kall frem deres vitner utenom Gud, om dere taler sant.» [Oversettelse av betydningen, Soorah al-Baqarah 2:23]

Profeten Muhammed: Det perfekte eksempel

Profeten Muhammed, måtte Guds fred og velsignelser være med ham, var for meg mannen som bekreftet mine egne tanker om hvordan et godt menneske skal være. Det var han som på et øyeblikk, ble mitt eksempel å leve opp til. Det var han som endelig fylte tomrommet mitt etter hvilken person jeg kunne assosiere meg med. Jeg følte med en gang han var den jeg ville være, det mennesket som jeg – før jeg i det hele tatt visste om han – ville være som. Idealmennesket. Mannen som – slik jeg også – pleide å sitte for seg selv å gruble og fundere over hvorfor samfunnet er blitt som det er, og som, når sannheten hadde kommet til ham, ønsket å lede andre til den åpenbare sannhet, den åpenbare religionen eller livsstilen om du vil, menneskets naturlige livsstil.

For å forstå hva som menes med naturlig livsstil må du innse at så og si alt vi har rundt oss i dag, er en villedning vekk fra oss menneskers naturlige levemåte. Vi lever i en (nesten) uunngåelig verden av materialisme, og det tar fra oss tiden vi har på denne jord for å virkelig tenke over «Hva i huleste er det jeg egentlig driver med her?»

Hvorfor står jeg opp hver dag for å jobbe for noe, som om kanskje 100 år, eller til og med 40 år, vil være ubetydelig og som ingen vil huske? Hvorfor skal jeg kaste bort tiden min i dette livet på verdslige ting som ikke vil ha noen nytte i det neste livet? Vi mennesker har sørget for så mye materialisme rundt oss at vi har glemt hvor vi kom fra. De av oss som er smarte, er ikke de som kan lage fantastiske høyteknologiske duppeditter. De smarte er de som innser at det viktigste i livet ikke er materialisme, penger, kortvarige nytelser og andre unyttige ting. De smarte innser at det viktigste er menneskers samhold, kjærlighet til familie og alt som er godt av den naturen som Allah har skapt rundt oss. Se deg rundt! Har vi mennesker egentlig skapt noe som helst? Svaret er nei, det er Allah som har skapt materialene til skjermen du leser dette fra, og alt i naturen er skapt med en hensikt, du også!

Så jeg ber deg om å rense hjertet ditt fra alt som ikke er naturlig, og heller komme tilbake til ditt hjertes naturlige tilstand av troen på La ilaha illAllah (det finnes ingen guddom (verdig tilbedelse) unntatt Allah) og føle hjertets fred til evige grønne daler ligger ved dine føtter ...

Les mer om islam på www.FinnIslam.no

Les her for å bli muslim!

Måtte Guds fred, barmhjertighet og tilgivelse være over deg.

Assalamu alaikom, wa rahmatullahi, wa barakatuh.

Sist redigertonsdag, 22 juni 2016 02:22
Mer i denne kategorien « Islam er min frihet
Tilbake til toppen

BLI MEDLEM OG FAST GIVER HOS ISLAM NET

Støtt dawah i Norge gjennom ditt medlemskap og den velstand som Allah har velsignet deg med. Så vil du se at Allah vil gi deg suksess i dette livet og i det neste.

 

LES MER

BIDRA

- Bli medlem og fast giver hos Islam Net
- Bli med i DawahSkolen
- Bli en oversetter
- Bli skribent hos Islam Net
- Bli en støttespiller på Facebook
- Bli en bøssebærer
- Støtt oss i å produsere grafiske FinnAllah-videoer og kortfilmer om islam

0
Delinger

Vil du holde deg oppdatert?

Close

Trykk på knappene under for å følge oss. Du vil ikke angre!

0
Delinger