Meningen med livet mitt Spesial

Meningen med livet mitt

Det materialistiske har fått stor plass i livene våre, ting vi tror vi ikke klarer oss uten. Dette har ført til at vi har mistet litt av det som får oss til å søke inn i oss selv, på hva som er vår oppgave med livet. Dagene våre går; vi skal på skole, jobb og trening, vi skal spise og sove. Vi må jobbe hardt for å tjene penger til mat, klær og hus. Og ikke bare det, vi skal også helst ha bil, flatskjerm, penger til kino og til den nyeste i-poden. Vi har hoder som er så opptatte av disse ting, at det fører til at folk blir litt oppgitte, og lei av livet. Man spør seg selv, hva er meningen med dette livet? Hva er meningen med et menneskeliv?

Hvem er jeg?

Hvem er jeg? Og hvilken rolle har jeg, som et menneske, i vår verden, i dette universet? Dette er spørsmål man stiller seg selv av og til, og det var disse spørsmålene jeg også stilte meg selv i min oppvekst. Jeg har alltid elsket å sitte i bilen på lange kjøreturer, og se på den nydelige naturen og alt det som er skapt for oss. Jeg trivdes ute i naturen, på turer og med dyr. Jeg har alltid følt at det er noe mer med alt dette. Alt dette ble ikke skapt for at vi skal gå på skole, for og så å finne jobb, jobbe til vi dør, og «that's it». Jeg mente alltid at det var en slags større mening, og en slags forbindelse mellom meg selv, naturen, dyra og universet. For universet vårt, og alt som finnes i det, er jo atomer og kjemiske forbindelser. Disse partiklene og atomene danner den massen som utgjør mennesket med navn Amina. Det at mine kjemiske reaksjoner har en slags forbindelse med de partiklene og atomene som danner alle andre mennesker, dyr og planeter høres for meg logisk ut. At alt som skjer er en del av en stor kjemisk forbindelse, en nydelig presisjon, av noe som til slutt ligger utenfor menneskets forståelse.

Har virkelig alle disse partiklene og atomene, alt vi kjenner til og ikke kjenner til, skulle alt dette kommet fra ingenting? Med den type presisjon som alt er av, universet vårt, planeten vår, menneskekroppen og helt ned til sandkorn og atomer, og kjemier vi kanskje ikke en gang vet om enda? Er alt dette er skapt for at mennesket skal kun følge sin egen lyst og nyte sitt eget liv?

Mennesket er den eneste «dyrearten» på vår planet som er skapt med fri vilje. Naturen, eller den kjemiske løsningen, skapte oss slik av en grunn. Altså er vi mennesker skapt akkurat slik fordi vi skal ta valg. Velge å gjøre godt ut av den tiden vi lever, eller velge å gjøre ondt. For om naturen, eller den kjemiske løsningen, ville vi kun skulle gjøre godt, så hadde vi gjort det. Det er tydelig at vi mennesker skal ta valg. Kan dette ha noe med det spørsmålet som vi ofte spør oss selv om? Kan dette ha noen sammenheng med meningen med et menneskeliv?

Jeg vil prøve å ta dere med på ei reise gjennom mine tanker og spørsmål som har dukket opp i livet mitt, tanker som gjorde at jeg endelig begynte å ta riktige valg. Med dette fant jeg meningen med mitt liv, meningen med alt liv og eksistens.

Religion?

Mange finner sin ro og mening med livet i religion. Jeg selv hadde ikke tenkt mye på religion i min tid. Jeg hadde en slags tro på noe, men hadde egentlig ingen interesse for religion, og ville i alle fall ikke tro på at svaret på den store gåten skulle være å finne der. Jeg vokste opp som de fleste nordmenn, mine foreldre er begge norske, og veldig typisk norske i tro og religion. Altså, man er kanskje medlem av statskirken, men troen på Gud er heller glemt. Jul, påske, dåp og konfirmasjoner er blitt en del av vår tradisjon, ikke noe som har med vår tro å gjøre. Slik vokste også jeg opp. Jeg reflekterte ikke over det heller, jeg var opptatt av å leve livet, nyte dagene, som nordmenn flest. På et tidspunkt mistet jeg litt av livsgleden min. Hvis livet består kun av jobb, skole og penger, så ble livet mitt meningsløst, følte jeg. Jeg prøvde å skape min egen glede i hverdagen. Noe jeg fant igjennom alkohol og dop. Den uskyldige 15 åringen var plutselig blitt en del av de kriminelles verden. Det verste er vel at på et tidspunkt så valgte jeg å ta denne retningen selv av egen fri vilje.

Flere år var jeg der, før jeg endelig klarte å våkne opp. Jeg hadde sluttet på skolen, mistet over 25 kilo, såret familien min, og ødelagt meg selv. Jeg hadde blitt banket opp utallige ganger, jeg hadde fulgt mine nære og kjære, unge flotte mennesker, til deres siste hvilested. Jeg klarte heldigvis å komme meg ganske så helskinnet ut av det. Sakte, men sikkert kom jeg tilbake til den vanlige verden. Jeg ble mer interessert i klær og sminke som andre norske jenter. Jeg ble mer sosial,  fikk bedre kontakt med min familie igjen, og jeg begynte å jobbe i en dagligvarebutikk.

Da jeg endelig følte at livet begynte å bli normalt igjen, så jeg noen tegn på at dette normale livet kanskje heller ikke var det optimale livet. Hver dag på jobb observerte jeg mange forskjellige folk og mennesker. Jeg la merke til hvor påvirket folk var av aviser, blad, tv og andre medier rundt oss. Sier avisa at hvitost er farlig, så sier min mor også det, og plutselig har media blitt en større og mer betrodd «kunnskapskilde» enn skolebøkene våre. Etter hvert begynte jeg å tro på at det fantes en djevel her på jorda. Folk ble syke av maten de spiste, de gikk til legen og fikk medisiner de ble mer syke av. De ser på skrekkfilmer og andre ufyselige saker på tv, men forstår ikke hvorfor drap og overgrep er blitt en del av hverdagen. Folk ser på tv-programmer der ungdommer er sjefen og sier hva de vil, men forstår samtidig ikke hvorfor barn blir mer og mer ulydige mot de voksne. Jeg kunne fint se det bilde av djevelens arbeid hver dag, overalt.

Dersom det finnes en djevel, så må det vel finnes en Gud også? 

Jeg fikk plutselig en interesse for religion. Jeg tenkte det kanskje kunne finnes noen svar i dette. Jeg tenkte på egypterne, som bygget høye massive bygninger til ære for noe de kalte gud. Og Mayafolket som gjorde det samme. 

Men det finnes også i dag mange religioner, der mennesker mener de har navn på Det som har skapt oss, med mange ulike meninger om hvorfor vi er her, hvor vi kommer fra, og hvor vi skal. Jeg tenkte at kanskje noen av disse religionene hadde noen svar. Kanskje noen av disse bøkene deres kunne forklare denne sammensetningen av alle atomene og kjemiene, på en fin og enkel måte. Kanskje til og med hadde alle en liten del av «sannheten»? Mange av disse «hellige» bøkene var jo eldre enn vår teknologi, og det var mange mennesker som hadde kjempet for å spre disse ordene de trodde på.

Jeg undersøkte kristendommen

Den religionen som var nærmest meg, og mest logisk å sjekke ut først, var kristendommen. Jeg var tross alt medlem i statskirken, og hadde bibelen i hylla. Jeg ble ganske fascinert av denne boka, for når den for eksempel snakket om Dommedag, og tegnene vi skal få før den kommer, så ser jeg at det er snakk om ting som skjer i dag.

Samtidig var det mye som ble for rart for meg med kristendommen. Det tok meg ikke lang tid å finne ut at denne boken har flere utgaver og versjoner. I ei bok står det noe helt annet enn i en annen. Når jeg satt meg nærmere inn i hva de sier og gjør i ritualer som dåp og konfirmasjon, så tenkte jeg at det er ikke rart at barnet gråter, det blir jo dynket i vann.  Jeg reagerte også over å se en halvdød, naken mann, hengende på korset og blø, mens vi skulle be mot han.  Dette så ut for meg som noen djevelske greier, alt sammen. Jeg ville ikke lengre stå oppført i kirkeboka, fordi jeg ikke trodde på dette. Dagen før det var akkurat 24 år siden jeg ble døpt inn i kirka, ble jeg skrevet ut av den. Jeg la i fra meg tanken om religion en liten periode. Jeg tenkte at jeg har min tro, og kanskje er min tro riktig, vi har bare ikke funnet navn på det hele enda.

Det første som måtte skje i mitt hode, var en slags forenkling av det store bildet med naturlige kjemiske atomforbindelser.

Hvem er Du?

En dag sto jeg og tenkte på denne forbindelsen, og at den må ha et navn. Jeg var vel ikke det første mennesket som har tenkt på dette? Det måtte da ha vært noen mennesker i løpet av alle de tusen år menneskene har vært på denne planeten, som har tenkt på dette? Før vi med teknologi fant ut at alt består av atomer. Kanskje hadde noen til og med gitt «Det» et navn?  Det er jo en så nydelig sammensetning av alt. Det som gir oss mulighet til å plante mat, til å få de beste frukter og smaker. Og tenk bare på hvor avansert en menneskekropp er bygd, hvor nydelig planlagt det hele ser ut til å være. Dette som har skapt alt vi kjenner til og ikke kjenner til, er noe som for meg høres verdt ut å tilbe. Jeg, som et menneske, føler en slags takknemlighet, og en slags ydmykhet over det hele. Virkelig, det må finnes en bedre planlegger enn mennesket.

Jeg var så glad denne dagen, og så takknemlig for de goder jeg faktisk hadde fått i livet. En frisk og god familie, herlige slektninger, gode venner, mange gode minner, og et fint hjem, i et kjempefint land, der mulighetene er uendelige om man bare ser dem. Jeg har aldri opplevd krig og elendighet. Jeg var bare så glad og takknemlig for alt det jeg hadde vært så heldig å få i livet mitt. Denne dagen tenkte jeg; «hvem er jeg egentlig takknemlig ovenfor?» Dette «alt» som jeg kalte den forbindelsen jeg trodde på mellom oss, dyra, himmelen og universet, alle disse kjemiske reaksjonene. Hvem er Du?
 
Jeg hadde et oppriktig ønske, fra dypt inne i mitt hjerte, om å finne Navnet, og jeg prøvde å si for meg selv,
«Takk Gud!»
Men det stemte liksom ikke, det føles bare feil.
Så jeg tenker litt igjen:
«.........hm......Alt.......alle......alla..........»
og jeg prøver å si for meg selv:
«Takk ALLAH!!
Takk for alt Du har gitt meg!»
 
I dette sekundet følte jeg at hodet mitt ble forandret fra svart til hvitt. Jeg følte jeg var fylt med et ubeskrivelig lys og en enorm glede. Jeg følte at jeg hadde forstått alt, selv om jeg ikke visste noe om islam.
Dette var en følelse jeg aldri hadde kjent tidligere i mitt liv, men en følelse jeg nå kan leve resten av mitt liv på. En enorm følelse av riktighet. Sannhet.

Er islam min vei?

Da jeg forsto at Hans Navn er Allah, så forsto jeg også fort at jeg måtte finne informasjon om dette. Jeg satte meg på internett, og søkte på Google «Koran på norsk». Fant ingen Koran på norsk, men jeg fant en dansk nettside hvor jeg fant noen vers fra Koranen:

«Skapelsen av himlene og jorden er uten tvil mer betydningsfullt enn skapelsen av mennesket; men de fleste forstår det ikke.»
[Koranen 40:57]

«Allah. Det er ingen annen gud enn Ham - evig og levende, uavhengig og absolutt. Verken slummer eller søvn kommer over Ham. Ham tilhører alt, det som er i himlene og på jorden. Hvem kunne gå i forbønn hos Ham (på Dommedag) - unntatt med Hans bemyndigelse? Han vet, hva som var før skapelsen, og hva som kommer etter den. Menneskene kan dog kun fatte så mye av Hans viten, som Han vil. Hans trone (kursi) rekker langt ut over himlene og jorden, og det er for Ham ikke vanskelig å opprettholde og verne dem. Han er den Opphøyde, den Mektige.»
[Koranen 2:255]

«Vi har sannelig skapt alt med et bestemt formål (qadr).»
[Koranen 54:49]

«Allah har skapt alt i nøyaktige proporsjoner og fastlagt deres bestemmelse.» [Koranen 25:2]

«Æret være Allah, som skapte alle ting parvis: Det, jorden frembringer, så vel som mennesket og annet, som de (ennå) er uvitende om.»
[Koranen 36:36]

«Og i deres egen skapelse, så vel som i skapelsen av alle de vesener, som er spredt (i universet), er det tegn for de overbeviste i troen.»
[Koranen 45:4]

Dette var for meg så nydelig å lese. For her, endelig, følte jeg at Gud hadde fått sin riktige status. Det var akkurat dette «min» Gud var, denne forbindelsen, dette «alt». Han jeg alltid visste eksisterte, men aldri visste navnet på.

Gud og profeter

Det virket som denne boka, Koran, kunne gi svar på ting jeg alltid har lurt på, og jeg klarte ikke å slutte å lese. Men hvem var denne mannen som har gitt oss denne boken? For hvis jeg tror på det boken sier, så burde jeg vel også tro på han som har kommet med den? Har vår Skaper sendt oss profeter?
 
Hvis du spurte meg for ti år siden, altså lenge før jeg ble muslim, om jeg trodde på Jesus (fred være med han), da ville jeg ha svart at jeg trodde vel at han fantes en gang. At det en gang var et menneske med navn Jesus, og at han kanskje hadde noen evner som ingen andre mennesker hadde. Jeg vet ikke om jeg trodde på at han gikk på vannet, men jeg trodde han var en mann som kunne healing. Jeg trodde vel også på de tidligere profetene, at de levde en gang, og at de var «store» mennesker. Bortsett fra dette så hadde jeg ikke satt meg så mye inn i historiene deres.
 
Så kom spørsmålet om Muhammed (må fred og Guds velsignelse være med han). Fantes denne mannen virkelig engang, og var han en profet fra vår Skaper?
 
Jo mer jeg leste i denne boken, så ble jeg bare mer og mer overbevist om at denne boken er sann. Dette er ord fra vår Skaper, den kan ikke ha vært diktet opp av et menneske. For kunnskapen som finnes i denne boken, kan ikke en mann i ørkenen, for over 1400 år siden, bare visst av seg selv. Hvordan visste denne mannen akkurat hvordan et menneskefoster utvikler seg i mors mage? Eller hvordan visste han om isfjellene langt der ute på havene, eller at jorda har form som et strutseegg? Hvor lenge trodde vi ikke på at jorda var flat? Det er jo først nå i nyere tid, at teknologien har gjort det mulig for oss å bekrefte dette vitenskapelig.
 
Jeg tror på det denne boka sier, jeg tror på at dette er Guds ord. Denne boka sier at denne mannen Muhammed er en av Hans profeter, så derfor tror jeg på det. Og når jeg leste om denne mannens liv, så forsto jeg hvorfor akkurat en mann som han ble valgt som profet. For han var det snilleste menneske, og alltid ærlig. Om Gud, vår Skaper, skulle sendt menneskene en beskjed, så hadde vel ikke Han som Vet alt, sendt den til et ondskapsfullt menneske, eller en løgner? Gjennom å lese om Muhammeds liv, ting han hadde sagt og gjort, ble det ikke vanskelig å tro han var vår siste profet.

Den «store, skumle» trosbekjennelsen

Så jeg trodde på Allah som den Eneste Gud, vår Skaper, vår Vokter, Den Evige. Og jeg trodde på profetene som Han, med Sin Barmhjertighet, har sendt til oss mennesker, for å gi oss veiledning slik at vi kan gjøre det beste ut av våre liv.

Jeg hadde lest en del om islam nå, og jeg forsto at jeg ikke vil dø og møte vår Skaper, som ikke-muslim. For jeg har ingen utgangsdato, kunnskapen om min siste dag ligger kun hos Ham, så jeg  hadde ikke tid til å leve lengre som ikke-muslim. Selv om jeg ikke bekreftet for hele verden min tro, så ville jeg i alle fall bekrefte den for vår Skaper. Jeg visste ikke alt hva jeg burde gjøre som en muslim. Jeg kunne ikke å be, jeg kunne generelt lite om islam, men jeg ville bekrefte min tro ovenfor vår Skaper.

«Jeg tror at Du er vår Gud, og det finnes ingen andre. Og jeg tror på at Muhammed, og de tidligere profetene, virkelig var sendebud fra Deg.»

Dette er faktisk den store skumle trosbekjennelsen. For det du trenger å tro på for å bli muslim, er at Gud er En, det er ingen annen Gud enn Allah, og at Muhammed, og alle de andre profetene, var sendebud fra Gud. Når man tror på dette, så må man bekrefte at man tror på det, ved å si det, og helst på arabisk. Så enkelt er det.

Jeg er muslim!

Alle mine synder er slettet, jeg er for vår Skaper ren og uskyldig som et nyfødt barn. Jeg har fått ny sjanse, til å rette opp mitt liv, og gjøre det som er riktig. Det er plutselig litt rart å tenke på, at boka jeg nå leser i, er den beryktede Koran. Boka som «hjernevasker» og «undertrykker». Folk sier så mye rart om denne boka, og om folkene som velger å tro på den. Dette er kjempesynd, for de fleste vet faktisk ikke hva de snakker om. De fleste har ikke lest Koran, men hører på hva andre ikke-muslimer sier om den. Slik blir løgnene spredt om islam, Koranen og muslimer, og misoppfatningene oppstår.

Jeg selv hadde ikke godt bilde av islam før jeg begynte å lese. Jeg visste heller ikke mer om muslimer, enn det media forteller oss, og det er ikke akkurat et pent bilde. Den holdningen folk generelt i Norge har om islam, den skader nok landet som en helhet mer, enn selve religionen. For det jeg finner i denne boka, er et budskap om fred. Det er en bok som forteller oss at vi skal ønske for vår bror som vi ønsker for oss selv. Den forteller oss at vi skal ta vare på eldre og fattige, vise kjærlighet og omsorg for medmennesker og dyr, uansett rase, farge, religion. Er det ikke litt rart at i vår «frie» vestlige verden er det større antall av selvmord enn noen andre steder i verden? Er ikke dette trist? Vi sier så mye stygt om andre folk, land, kulturer og religioner, men har glemt å se på vår egen stil. At den ikke har svaret på et lykkelig liv. Faktisk så er de som har mistet troen, oftere deprimerte enn de som tror det er en mening med livet.

Hvorfor føler man at man må dømme andre mennesker? Er det kanskje fordi vi inni oss selv mangler den sinnsro som troende folk har?

Alhamdulillah, Den Største Takk til Allah

Jeg fant faktisk min ro her. Ingenting kan få meg til å miste troen på livet igjen. Jeg er fullstendig klar over at alt er skapt i den skjønneste orden, at det skal være som det er, og at meningen med mitt liv, er å bruke min tid og mine ressurser på å gjøre godt. Forsøke etter min beste evne å ta riktige valg, og bringe fred til folk i rundt meg og verden jeg lever i. Og være takknemlig for alt jeg har fått, og fortsatt får, med Hans Barmhjertighet.

Med dette avslutter jeg min lille fortelling, men dette er ikke slutten på min reise i islam. InshaAllah, med Allahs vilje, kommer en ny dag i morgen, med nye muligheter, og mer lærdom i livets skole.

«I skapelsen av himlene og jorden, i nattens og dagens skifte, i skipene, som til menneskenes nytte seiler på havene, i regnet, som Allah sender ned fra himmelen, og derigjennom Han gir liv til den døde jord, i alle de dyrearter, som Han har spredt ut over jorden, i vindenes omskiftelighet, og i skyene, som til sin nytte svever mellom himlene og jorden - er det sannelig tegn for de forstandige.»
[Koranen 2:164]

Sist redigertfredag, 27 november 2015 17:22
Mer i denne kategorien Min vei til sannheten »
Tilbake til toppen

BLI MEDLEM OG FAST GIVER HOS ISLAM NET

Støtt dawah i Norge gjennom ditt medlemskap og den velstand som Allah har velsignet deg med. Så vil du se at Allah vil gi deg suksess i dette livet og i det neste.

 

LES MER

BIDRA

- Bli medlem og fast giver hos Islam Net
- Bli med i DawahSkolen
- Bli en oversetter
- Bli skribent hos Islam Net
- Bli en støttespiller på Facebook
- Bli en bøssebærer
- Støtt oss i å produsere grafiske FinnAllah-videoer og kortfilmer om islam

0
Delinger

Vil du holde deg oppdatert?

Close

Trykk på knappene under for å følge oss. Du vil ikke angre!

0
Delinger