Islamsk humanisme eller en ny religion? Spesial

Islamsk humanisme eller en ny religion?

Introduksjon

Boken Islamsk humanisme er en dagsaktuell antologi av tekster som er viktig å forstå, både som muslim og ikke-muslim. Spesielt viktig er det å forstå budskapet i denne tekstsamlingen ut ifra et tradisjonelt islamsk perspektiv fra et akademisk ståsted. Islamsk humanisme er en tekstsamling skrevet av en rekke reformønskende muslimer som argumenterer for at den tradisjonelle islamske tolkningstradisjonen ikke er så human lenger, men snarere trenger muslimer å reformere islam med en tilpasset «islam-versjon» for det sekulære humanistiske samfunnet ved det 21. århundret. Uavhengig av om man er enig i dette som muslim eller ikke-muslim, er det en relevant problemstilling som er viktig å utforske.

Tekstsamlingen Islamsk humanisme inkluderer innlegg fra følgende personer:

  • Ali Chishti, samfunnsdebattant.
  • Farhah A. Shah, M.A., skribent.
  • Lena Larsen, PhD, religionshistoriker og tidligere leder av Islamsk Råd Norge.
  • Shoaib Sultan, MBA, politiker og tidligere generalsekretær av Islamsk Råd Norge.
  • Mohamed Abdi, M.A., skribent.
  • Ellen Reiss, M.A., skribent og fotograf.
  • Nora S. Eggen, PhD, arabiskfilolog og professor i arabisk- og islamstudier ved UiO.
  • Umar Ashraf, M.Sc., prosjektleder hos Minotenk.
  • Linda Noor, M.A., daglig leder av Minotenk.

Målet med analysen

Personlige meninger har ikke blitt blandet inn i denne analysen, og målet har kun vært å analysere hvordan progressiv islam skiller seg fra tradisjonell islam. Dette blir gjort ved å referere til tradisjonell islam sin tolkningstradisjon angående meningene som de progressive forfekter i Islamsk humanisme. Målet er ikke å uttale seg om den personlige religiøsiteten, eller å implementere tradisjonell islam sine konklusjoner, på enkeltindividene bak boken. Det vil si at hvis den tradisjonelle tolkningstradisjonen sier at noe som står i Islamsk humanisme kvalifiserer en person til å falle ut av islam, så er det å kommentere hvordan det påvirker skribentens personlige religiøsitet, ikke en del av analysen. Det er fordi å kommentere noe slikt ikke er jobben til en forsker.

Ulike islamske retninger

I den nyere tid har en type muslimske reformister blitt identifisert som progressive muslimer, fordi de mener det er fremtidsrettet å ny-tolke islam ut ifra internasjonale menneskerettigheter og moderne humanisme. Dette resulterer i en ny islamtolkning som utfordrer den etablerte tolkningstradisjonen som over 99% av muslimer er en del av. Internasjonalt er Daayiee Abdullah (f. Sidney Thompson) den fremtredende personligheten som tilhører denne progressive retningen. Islam er en religion som i all hovedsak består av sunni- og sjiaretningene. Sunniislam som majoriteten av muslimer tilhører består av 87-90% av alle muslimer i verden, mens 10-13% er sjiamuslimer.[1] Når det gjelder sunniislam så består denne retningen i dag av fire lovskoler dvs. hanafi, shafi’i, hambali og maliki – lovskolene. Dette vil også si at muslimer fra de forskjellige sunnimuslimske land som f.eks. Marokko, Pakistan, Saudi-Arabia, Egypt, Jordan, Indonesia, Mauritania, Tyrkia, Senegal osv. baserer sin religiøse praksis på en eller flere av disse lovskolene. Også i Norge tilhører de sunnimuslimske moskeene en eller flere av disse lovskolene. Hvis man da ny-tolker islam i lys av menneskerettighetene og humanistiske prinsipper som strider med de fire sunniislamske lovskolene, har man gått vekk fra islamtolkningen som majoriteten av muslimer i verden har, faktisk opp mot 90% som representerer sunnimuslimene i verden.

Noen kan hevde at statistikken som viser at opp mot 90% av verdens muslimer forholder seg til den tradisjonelle sunniislamske tolkningstradisjonen, er misvisende fordi svært mange av dagens muslimer ikke overholder de påbud og forbud som er foreskrevet i den tradisjonelle tolkningstradisjonen. Dermed trekker de konklusjonen at de progressive utgjør en langt større andel av verdens muslimer enn det tallene oppgir. Dette er dog et misvisende argument. Det er en stor forskjell mellom en muslim som ikke overholder alle påbud og forbud etter beste evne, og en muslim som mener at påbudene og forbudene må forandres. Dermed kan ikke progressive muslimer og ikke-praktiserende muslimer tas over samme kam. En ikke-praktiserende muslim, til tross for å ikke praktisere alle de vanlige påbudene i islam, mener fortsatt at tradisjonell islam sin tolkning er den korrekte, og er imot ny-tolkning av tekstene i lys av menneskerettigheter og humanistiske prinsipper. En progressiv muslim derimot mener at den tradisjonelle tolkningstradisjonen er utdatert og må oppdateres i lys av menneskerettigheter og humanistiske prinsipper, selv om det vil stride med klare tekstlige implikasjoner. Dermed utgjør de tradisjonelle muslimene, de praktiserende av dem sammen med de ikke-praktiserende, over 99% av muslimene i verden basert på den ovennevnte statistikken.

Ønske om å ny-tolke islam

I forordet til boken er det nevnt at det finnes tolkninger som kolliderer med universelle menneskerettigheter og grunnleggende demokratiske prinsipper, og så står det: «Men det finnes tradisjoner og bevegelser innen den muslimske verden som har en islamforståelse forent med moderne idealer knyttet til humanisme, menneskerettigheter og rettsstaten. Disse ønsker vi å løfte frem. Det handler om definisjonsmakt, og kampen om hjerter og sinn.»[2] Senere i boken kommer det frem at disse tolkningene som kolliderer med universelle menneskerettigheter og grunnleggende demokratiske prinsipper ikke er noen andre enn tolkningene til de fire sunniislamske kanoniske lovskolene, så det er altså en kamp om hjerter og sinn de progressive kjemper imot den etablerte sunniislamske tolkningstradisjonen. Mohamed Abdi sier i boken at den dominerende oppfatningen til alle lovskolene, som han definerer som hanafi, shafi’i, hambali, maliki og ja’fari, er at frafall fra religionen er synd og straffbart, og at dette er en «problematisk tolkning i vår tid da det er et åpenbart brudd på menneskerettighetene.»[3] Det er fordi i tidlig islamsk lovgivning så var det ikke noen forskjell på landsforræderi og frafall, sier han.[4] Dermed er det klart at de progressive også selv anerkjenner at det de står for er imot det lovskolene er enige om.

Det er ingen tvil om at dette er en vanskelig kamp for de progressive å kjempe, da det å danne en «progressiv lovskole» og få den akseptert fremfor de fire lovskolene vil være den ultimate utfordring. For slik som humanetikerne kurerte kristendommen, må også den etablerte islamske tolkningstradisjonen kureres, Farhan A. Shah sier i boken: «I dag er islam den nye ‘pasienten’ som må kureres av humanetikerne.»[5] Lena Larsens løsning på konflikten mellom islam og menneskerettigheter er «en moderne, intellektuell islam som erstatter tradisjonell islam.», hun navngir altså denne progressive reformistiske islamtolkningen for «moderne islam» kontra «tradisjonell islam».[6]

De progressives historiske kilder

Det er ikke slik at de progressive reformistene bak Islamsk humanisme ønsker å forkaste alle tradisjoner som opp gjennom historien har blitt attribuert til islam, snarere er det snakk om en slags ny-tolkning som går ut på å beholde «det gode» og kvitte seg med «det onde» som har gått ut på dato og ikke lenger passer inn med det moderne samfunnet. Dermed argumenterer de for sitt ståsted ved å hevde at de historiske skriftene fra den islamske gullalderen viser en åpenhet for individualisme, ytringsfrihet, kritisk tenkning og sekularisme.[7] Spørsmålet som dukker opp er da om disse historiske skriftene er fra den etablerte tolkningstradisjonen til muslimer, eller utenfor?

De historiske tenkerne som blir trukket frem som referanser for individualisme og rasjonalitet er mu’tazili-teologene og filosofer som Ibn al-Muqaffa, Al-Farabi og Ibn Miskawayh. Mu’tazili-retningen er teologisk utenfor den etablerte tolkningstradisjonen til muslimer, men den stod uansett ikke for individualisme eller sekularisme slik de progressive reformistene står for. For eksempel, mu’tazili-teologien Az-Zamakhshari, klargjør i sin tafsir (fortolkning) gjentatte ganger at de med autoritet ikke har lov til å utstede en dom som er motstridende Allahs dom, og var fullstendig imot konseptet av sekularisme slik som alle andre muslimske lærde i historien.[8] Angående de andre filosofene som de progressive attribuerer seg til, så eksisterer det heller ingen bevis for at de hadde den samme ideologien som de progressive. Selv hvis det hadde vært tilfellet så er de ikke autorative i den sunniislamske tolkningstradisjonen utgjort av de fire lovskolene.

Det er også nevnt av Ali Chishti at «Profeten var en progressiv samfunnsreformator»[9], så det er ikke slik at de progressive direkte sier de ikke følger den islamske profet, derimot attribuerer de den reformistiske progressivismen til ham.

Skillet mellom stat og religion

Islamsk humanisme ønsker at muslimer skal bli sekulære, for eksempel sier Ali Chishti: «det prinsipielle skillet mellom statens og religionens anliggender må ligge til grunn.»[10] Han hevder også at den første muslimske konstitusjonen i Medina skilte mellom hva som var politikk og hva som var religion, i tillegg sier han: «Mange hevder at politikk og religion er uadskillelig i islam, men så enkelt er det ikke.»[11] De mange som hevder at det ikke er noe skille mellom politikk og islam er ingen andre enn over 99% av muslimer som forholder seg til det lovskolene er enige om. Lovskolenes forståelse av Medina-konstitusjonen er selvsagt ikke at det ble gjort noe skille mellom politikk og islam, men det impliserer heller ikke at ikke-muslimske minoriteter ble fratatt deres rettigheter.

Chishti nevner at blant islamske lærde så har distinksjonen mellom det religiøse og politiske alltid vært tydelig, fordi det skilles mellom ibadat (tilbedelse) og mu’amalat (det samfunnsmessige).[12] Dette er dog ikke korrekt fordi skillet mellom ibadat og mu’amalat som de muslimske lærde gjør, har ikke noe med skillet mellom religion og politikk å gjøre. Ingen steder i fiqh-litteraturen til de fire lovskolene er det hentydet at fordi fiqh inndeles i ibadat og mu’amalat så skal man ikke styre den muslimske staten etter islamske lover, eller at mu’amalat i seg selv fremmer sekularisme, eller at alt av mu’amalat kan endres med tiden. Derimot finner man at i fiqh-litteraturen til lovskolene så har man delkapitler under fiqh al-mu’amalat som «kapitlet av jinayat (forbrytelser)» som tar for seg qisas (gjengjeldelsesstraff) og diyah (blodpenger), «kapitlet av hudood» som tar for seg straffene relatert til tyveri, utenomekteskapelig samleie, konsumering av alkohol osv., og «kapitlet av aqdiyah (rettslige domutstedelser)» som tar for seg hvordan dommeren skal dømme i islamske rettssaker, og flere andre kapitler som nødvendiggjør en islamsk stat. Så fiqh al-mu’amalat i seg selv krever at det ikke kan være noe skille mellom stat og religion ifølge lovskolene i islam. Eksempler på dette er blant annet:

  • Hambali fiqh-boken Zad al-Mustaqni som blant annet inneholder kapitlene av jinayat (forbrytelser), diyah (blodpenger), hudood, qada (rettslig domutstedelse), shahadat (rettslig bevitning).[13]
  • Hanafi fiqh-boken Mukhtasar al-Quduri som blant annet inneholder kapitlene av jinayat (forbrytelser), diyah (blodpenger), hudood, shahadat (rettslig bevitning), adab al-qadi (dommerens manerer).[14]
  • Shafi’i fiqh-boken Minhaj at-Talibin som blant annet inneholder kapitlene av diyah (blodpenger), sariqah (tyveri), jizyah (skatt), qada (rettslig domutstedelse).[15]
  • Maliki fiqh-boken Ibn Abi Zayds Risalah som blant annet inneholder kapitlene av dima (blod) og hudood, og aqdiyah (rettslige domutstedelser) og shahadat (rettslig bevitning).[16]

Dermed er det veldig klart at ifølge sunniislam så er det ikke tillatt å skille stat og religion i det muslimske landet. Slik er også Chishtis påstand om at blant islamske lærde så har distinksjonen mellom det religiøse og politiske alltid vært tydelig, fakta-feil.

Chishti sier også: «Islamske normer og moral var aldri ment som et middel for staten å holde folket i sjakk med. Den beste beskyttelsen av både den troendes integritet og religionen i sin helhet, finner vi derfor i dag i en sekulær, demokratisk styringsform hvor likhet for loven er et bærende prinsipp.»[17] Han mener altså at det ikke bare er feil å forholde seg til lovskolene som mener at islam aldri kan skilles fra den muslimske staten, han mener også at den beste styringsformen i dag er en sekulær, demokratisk styringsform.

Han argumenterer videre ved å sitere Al-Ghazali om at religion ikke må brukes til å oppnå noe verdslig. Det ironiske er at Al-Ghazali faktisk var en shafi’i-lærd fra den sunniislamske tolkningstradisjonen, det vil si at Al-Ghazalis oppfordring til å ikke bruke religion for noe verdslig, ikke har noe med å skille islam fra staten å gjøre. For å ta et helt tilfeldig eksempel så sier Al-Ghazali i sin bok Al-Wasit fil-Madhhab at kristne i den islamske staten er dhimmier, og blant reglene rundt dem er at de ikke skal få lov til å bygge kirker på muslimsk jord.[18] Dermed ser det ut som at Ali Chishti har vært selektiv i å fremme hva Al-Ghazali faktisk stod for.

Shoaib Sultan erkjente allerede i 2005 at han ikke kunne godkjenne konseptet om en islamsk stat siden staten ikke skal fremme en gitt religion som den korrekte, for det blir både urettferdig og feil.[19] Dermed fører en sekulær forfatning til en bedre styring av staten, mener han.[20] Sultan mener også at en nasjonalstat er en moderne oppfinnelse som kan sammenlignes med tog og fly, og at kalifatet ikke var noe annet enn en midlertidig løsning.[21] Dermed utfordrer han den tradisjonelle tolkningstradisjonen fordi de historiske autoritetene på feltet, som shafi’i-juristen Al-Mawardi fra 1000-tallet, har rapportert ijma (enighet) blant muslimske lærde om kalifatets obligasjon.[22] De progressive skiller seg også fra de som før dem ble kjent for å være grunnleggerne av islamsk modernisme, Rashid Rida sa i sin bok Al-Khilafah: «Denne ummahs tidligste generasjoner, sunniislam, og majoriteten av andre grupper, er enige om at imamens posisjon, altså over ummahen, er obligatorisk overfor muslimene ifølge sharia.»[23]

Ifølge de fire sunniislamske lovskolene er det ikke bare umulig å skille staten fra islam på muslimsk jord. Det å mene at det er tillatt å skille staten fra islam eller at sekularisme er lov i islam, er ifølge lovskolene faktisk kufr, som kvalifiserer en person til å falle ut av islam. Hambali-juristen fra nyere tid Abdul-Aziz ibn Baz nevner denne enigheten som eksisterer innad lovskolene når han sier:

«Den som styrer med annet enn det Allah har åpenbart, og han er klar over at det er obligatorisk for han å styre med det Allah har åpenbart og at han motsetter seg sharia, men gjør det lovlig og mener å ikke ha gjort noe galt, og at det er tillatt for han å styre med annet enn Allahs sharia, er en kafir skyldig i den store kufr ifølge alle lærde. Slik som å styre med menneskeskapte lover laget av kristne, jøder eller andre som hevder at det er tillatt å styre med disse lovene. Eller hevder at de er bedre enn Allahs lov, eller at de er like Allahs lov, og at folk har valget av å enten styre med Koranen og sunnah eller menneskeskapte lover. De som tror på gyldigheten av dette har begått kufr ifølge ijma (enigheten) av lærde, som nevnt tidligere.»[24]

Han sa altså at det er kufr ifølge enigheten av alle muslimske lærde i historien å mene at det er tillatt i islam å styre med annet enn sharia, eller at noe er bedre enn sharia eller like bra, eller at muslimene har retten til å velge mellom sharia og andre lover. Alt dette er kufr ifølge tradisjonell islam slik Ibn Baz forklarer, og det har ikke eksistert en eneste tradisjonell lærd i historien innad de etablerte lovskolene med en motstridende mening.

Shafi’i-juristen og den velkjente Koranfortolkeren fra 1300-tallet, Isma’il ibn Kathir, gjengir den samme enigheten i sin bok Al-Bidayah wan-Nihayah:

«Den som forlot den åpenbarte, gjeldende sharia til Muhammed ibn Abdullah, profetenes segl, og søkte dom hos andre opphevede lovgivninger, har begått kufr. Så hva er da tilfellet med den som søkte dom hos Al-Yasa [Djengis Khans lovgivning] og foretrakk den over [den islamske lovgivningen]? Den som gjorde det har begått kufr ifølge enigheten til muslimene.»[25]

Ibn Kathir får frem at enhver muslim frem til hans tid mente at å foretrekke en lovgiving over den islamske, som den mongolske lovgivningen, er å begå kufr og kvalifisere seg selv for å falle ut av islam. Den velkjente dhahiri-juristen Ibn Hazm fra 1000-tallet er også blant de som gjengir den samme enigheten:

«Det er ingen uenighet blant selv to av muslimene om at dette er opphevet og at den som styrer med Evangeliets lov, av det som ikke har blitt åpenbart i den islamske sharia via tekst, at han er en kafir mushrik utenfor islam.»[26]

Det er altså snakk om en person som styrer via annet enn islamsk sharia samtidig som han anser det som tillatt. Mange historiske lærde kan trekkes frem som eksemplifiserer denne enigheten som både Ibn Baz, Ibn Kathir og Ibn Hazm nevner. Blant annet sier Ibn Jarir at-Tabari, den største Koranfortolkeren fra 800-tallet i sin tafsir:

«Slik er det for enhver som ikke styrer med det Allah har åpenbart ved å avvise det, han er en kafir av Allah slik Ibn Abbas har sagt. Det er fordi å avvise Allahs styring, etter å ha visst at Han åpenbarte det i sin bok, er som å avvise profetskapet til Hans profet etter å ha visst at han er en profet.»[27]

Hambali-juristene Ibn Taymiyyah og Ibn Qayyim fra 1300-tallet gjengir den samme informasjonen. Ibn Qayyim sier i sin bok Madarij as-Salikin: «Og hvis han trodde det ikke er obligatorisk [å styre med Allahs lov] og at han har et valg i det, samtidig som han er overbevist om at det er Allahs lov, så er dette kufr akbar[28]

Ibn Taymiyyah sier i sin bok Minhaj as-Sunnah an-Nabawiyyah: «Det er ingen tvil om at den som ikke tror på obligasjonen av å styre med det Allah har åpenbart for sitt sendebud, er en kafir. Så den som gjør det lovlig å styre mellom folket med det man anser som rettferdig, uten å følge det Allah har åpenbart, er en kafir. For det finnes ingen nasjon foruten at den beordrer å styre med rettferdighet, og det er mulig at ‘rettferdighet’ hos dem er hva deres eldre mener. Faktisk er det mange av de som attribuerer seg til islam som styrer med deres vaner som Allah subhanahu wa ta’ala ikke har åpenbart, slik som de som var tidligere i ørkenen og ordrene til de som måtte adlydes hos dem. De mener det er dette som må styres med foruten Boken og sunnah. Det er dette som er kufr. For flere folk ble muslimer, men uten å styre med noe annet enn vanene de allerede hadde, som ble beordret av de som måtte adlydes. Hvis disse personene vet at det ikke er tillatt å styre med noe annet enn det Allah har åpenbart, men følger det ikke og derimot gjør det tillatt å styre med annet enn det som Allah har åpenbart, så er de kuffar[29]

Hanafi-juristen Ali ibn Abi al-Izz fra 1300-tallet som hadde den prestisjefulle posisjonen av qadi al-qudat (dommeren over dommerne) sa: «Hvis man tror at å styre med det Allah har åpenbart ikke er obligatorisk, og at man har et valg i det, eller at man nedvurderer det, samtidig som man er overbevist om at det er Allahs lov, så er dette kufr akbar[30]

Den egyptiske Hanafi-juristen Ahmad Muhammed Shakir fra det forrige århundret kommenterte det ovennevnte sitatet av Ali ibn Abi al-Izz i sine fotnoter til boken: «Og dette er et eksempel på hvordan de som har studert europeisk lovgivning har blitt rammet.»[31] Han sier altså at de som synes det er greit å styre med noe annet enn sharia som europeisk lov, begår kufr akbar som får en person ut av islam.

Hambali juristen Abdur-Rahman Ibn al-Jawzi fra 1100-tallet sier i sin bok Zad al-Masir: «Det avgjørende i dette er at den som ikke styrer med det Allah har åpenbart samtidig som han avviser det og vet at Allah åpenbarte det, slik jødene gjorde, er en kafir[32]

Maliki-juristen og Koranfortolkeren Muhammad ibn Ahmad al-Qurtubi fra 1200-tallet siterer Ibn Mas’ood og Al-Hasan, to ledsagere av profeten Muhammed, i sin kommentering av Koranens vers 5:44 som inneholder frasen (oversettelse av betydningen) «Og enhver som ikke dømmer med det Allah har åpenbart – så er det de som er de ikke-troende.»[33] Al-Qurtubi sier: «Ibn Mas’ood og Al-Hasan sa: ‘Den er generell for enhver som ikke dømmer med det Allah har åpenbart, av muslimene, jødene og de ikke-troende, altså samtidig som de tror på det og gjør det tillatt.’»[34] Al-Qurtubi sier altså at disse ledsagerne av profeten Muhammed sa at verset snakker om de som gjør det tillatt å styre med annet enn sharia, og at de dermed faller ut av islam.

For muslimske statsledere å dømme med noe annet enn sharia betyr ikke automatisk at de begår den store formen for kufr, siden det er flere kriterier som må være til stede ifølge lovskolene for at noe slikt kan avgjøres. Et av kriteriene er nettopp det at vedkommende må mene at det er tillatt i islam å styre med noe annet enn sharia, eller at noe er bedre enn sharia, eller like bra, eller at muslimene har retten til å velge mellom sharia og andre lover. Dermed gjelder ikke kjennelsen av den store kufr på de statslederne som gjør det på grunn av lyster samtidig som de vet at de er syndere.

Det har blitt klargjort at sekularisme og det å skille mellom staten og islam ifølge lovskolene er kufr som kvalifiserer en person til å falle ut av islam. Progressiv islam begår dermed kufr ifølge tradisjonell islam på dette punktet, og dermed er progressiv islam ifølge tradisjonell islam en helt annen religion enn islam.

Forsøk på å danne en progressiv lovskole

Lena Larsen sier: «Prinsippene for en ny fiqh skiller seg også fra prinsippene for en tradisjonell fiqh[35] Altså har progressiv islam en særegen fiqh ledsaget av en særegen usool al-fiqh. Det er altså et forsøk på å opprette en ny lovskole, noe som ikke har blitt gjort på over 1000 år siden da lovskolene først dukket opp. Dermed er ikke progressiv islam det samme som sunniislam eller sjiaislam, det er en helt ny retning som aldri før har eksistert. Larsen selv sier at konfliktforholdet mellom tradisjonell rettslære og internasjonale menneskerettigheter er et felles sunni- og sjiaislamsk anliggende,[36] det vil si at progressiv islam som samsvarer med internasjonale menneskerettigheter er en helt ny retning. I denne nydannede retningen har ikke fiqh en så sentral rolle som i tradisjonell islam sier Larsen, snarere er fokuset på etikk, moral, tro og tilbedelse, i samsvar med moderne menneskerettigheter.[37] Prinsippet som skal ligge til grunn er at progressiv islam hele tiden må oppdateres med det som intellektet mener er korrekt i en gitt omgivelse. Årsaken for at Lovgiveren formulerte shariaforskriftene 1400 år siden var at de da var i samsvar med de troendes interesser, og hvis dette ikke lenger er tilfellet så mister de åpenbarte forskriftene sin relevans, mener Larsen.[38]

Larsen vil imidlertid ikke endre den fysiske teksten av Koranen, bare tolkningen av den. Så hva gjøres når Koranen for eksempel omtaler straffer som avkutting av tyvens hånd eller pisking av den som begår utenomekteskapelige seksuelle forhold? Dette vil ikke være akseptabelt for moderne mennesker, siden grusomme og nedverdigende straffer ikke skal tåles, og dermed må tradisjonell islam forkastes til fordel for en ny-tolkning som aldri før har eksistert, fordi når fornuften forstår og anerkjenner en norm så blir den bindende.[39] I progressiv islam tar generelle bevis preferanse over spesifikke detaljerte bevis som strider med menneskerettighetene, Larsen forklarer det slik: «Fornuftsargumentet i kombinasjon med generelle bevis opphever spesifikke bevis som er i konflikt med menneskerettigheter.»[40] Larsen gir også et eksempel på dette: «Er jeg ikke en god muslim hvis jeg mener at ulik rett til skilsmisse, menns rett til å gifte seg med opptil fire koner og ulik arverett mellom søsken er urettferdig? Dette stemmer ikke med læren om at sharia er rettferdig og at en norm som ikke leder til rettferdighet, ikke er en del av sharia.»[41]

Altså strider de spesifikke bevisene fra Koranen for ulik rett til skilsmisse, menns rett til å gifte seg med opptil fire koner og ulik arverett, med det generelle beviset i Koranen for rettferdighet som ifølge de progressive skal defineres ut ifra menneskerettighetene. Dermed blir disse spesifikke bevis som er i konflikt med menneskerettigheter forkastet i progressiv islam. Ifølge tradisjonell islam er hele Koranen rettferdig, både det spesifikke og det generelle. I progressiv islam derimot tar man verdien av rettferdighet fra Koranen og omdefinerer den ut ifra menneskerettighetene. Deretter bruker man den til å oppheve de spesifikke detaljene i Koranen som er urettferdige ifølge menneskerettighetene. Det er kanskje for tidlig å definere et bestemt sett med kilder for den progressive lovskolen, men det vil være noe lignende det følgende:

  1. Menneskerettighetene og humanistiske prinsipper.
  2. Fornuft.
  3. Koranen, det som strider med menneskerettighetene ny-tolkes til å passe dem.
  4. Sunnah, det som strider med menneskerettighetene ny-tolkes til å passe dem.

Menneskerettighetene er altså den første kilden og tar preferanse over Koranen og sunnah som må endres til å passe med menneskerettighetene. Dette er i direkte strid med de tradisjonelle lovskolene hvor det som er definert som moderne menneskerettigheter aldri har vært noen kilde. Ijma (enighet) og qiyas (analogi) har også vært kilder innad de fire sunniislamske lovskolene, men i den progressive lovskolen så er ijma forkastet mens qiyas sin rolle ennå ikke er klargjort. Shafi’i-juristen Al-Juwayni fra 1000-tallet var en av de tradisjonelle lærde som snakket imot å utlede sharia fra det som virker som rasjonalitet for noen folk i et gitt tidspunkt eller sted, han sier i sin bok Ghiyath al-Umam fi Iltiyath adh-Dhulam:

«Konklusjonen er at den som tror at sharia kan mottas fra rasjonalistenes reform, eller vismennenes meninger, har visselig forkastet sharia, og har tatt dette prinsippet som et middel for å benekte sharia. Hvis dette var tillatt hadde det vært akseptabelt å steine ​​de utuktige som aldri har vært gift i vår tid, basert på denne innbilningen. Likeledes ville det være tillatt å henrette en person på basis av mistanke i alvorlige saker. Likeledes ville det være forsvarlig å ødelegge en person som man fryktet ville forråde det islamske landet hvis det var tegn og indikasjoner på det. Likeledes ville det være tillatt å øke mengden av zakat på grunn av behov. Disse argumentene har intet sterkt fundament. Hvis de skulle danne grunnlaget for religionen så ville alle som har intellektuell makt ta sine egne ideer og tanker som sharia, og dermed ville vrangforestillinger ta plassen til åpenbaringen sendt til sendebudene. Disse ideer og tanker varierer i forhold til tid og sted, og dermed ville det ikke vært noen stabilitet igjen i sharia.»[42]

Al-Juwainis ord utfordrer de progressive som ønsker å reformere islam basert på menneskerettighetene. Ifølge Al-Juwaini kan ikke sharia utledes fra rasjonalistenes reform eller vismennenes meninger, dette inkluderer de av dem som argumenterer for at menneskerettighetene tar preferanse over Koranens spesifikke bevis. Det er fordi disse menneskerettighetene varierer i forhold til tid og sted, for eksempel var flere av dagens menneskeretter ansett som feil før i tid, og fremover i tid vil andre av dem trolig bli ansett som feil. Dermed kan ikke sharia, ifølge Al-Juwaini, være basert på slik ustabilitet.

Larsen bruker også maqasid ash-shari’ah for å legitimere progressivismen. Hun nevner at betingelsen for at sharias hensikter skal oppnås er at de tre kategoriene av darooriyyat, hajiyyat og tahsiniyyat må være i harmoni i en gitt kontekst.[43] Endres saken eller omstendighetene åpnes muligheten for å endre disse tre normene.[44] Lovskolene derimot har aldri brukt maqasid ash-shari’ah for å endre tekstenes implikasjoner til noe annet som kommer overens med menneskerettighetene basert på at omstendigheter har endret seg.

Ny-tolkning av Koranen

De progressive forholder seg ikke til den etablerte Koranfortolkningstradisjonen som har blitt fulgt av de tidligste muslimene frem til i dag. De progressive reformistene ser det som nødvendig å ny-tolke Koranen på en måte som passer med humanistiske prinsipper. For eksempel er fravær av teokrati og geistlig elite argumentert for i boken ut ifra vers 50:16,[45] som sier (oversettelse av betydningen): «Og Vi har allerede skapt mennesket og vet hva hans sjel hvisker til ham, og Vi er ham nærmere enn hans halspulsåre.»[46] Hvordan skapelsen av mennesket og Guds allvitenhet ny-tolkes til å indikere fravær av teokrati og geistlig elite er et godt spørsmål som hadde fått selv de tradisjonelle Koranfortolkerne til å klø seg i hodet.

En pakistansk-amerikansk akademiker med navnet Asma Barlas blir trukket frem som den som skal danne usool at-tafsir (Koranfortolkningsprinsipper) for den nydannede progressive bevegelsen.[47] Hun bruker hermeneutikk (humanistiske tolkningsmetoder) for å danne usool at-tafsir reglene. Dette blir gjort ved å si at tolkeren må forholde seg til det helhetlige budskapet i Koranen, det vil i praksis si det helhetlige budskapet slik de progressive forstår det og ikke slik Koranfortolkerne i over 1400 år har forstått det. Dermed blir spesifikke bevis fra Koranen forkastet fordi det ikke samsvarer med det helhetlige budskapet ifølge de progressives primære kilde som er menneskerettighetene. Tolkeren må også lese Koranen i dens «beste betydning» som vil si den beste betydningen ifølge de progressive og ikke hva som er den beste betydningen ifølge det Koranfortolkerne i over 1400 år har ment var den beste betydningen. Det som strider med de progressives primære kilde – menneskerettighetene – kan da umulig være i beste betydning. Til sist må tolkeren se på det historiske rammeverket som omga de første lesningene av teksten, som vil si å analysere historiske rammeverk ut ifra progressive briller, og ikke ut ifra det Koranfortolkerne selv mente. Et eksempel på hvor de progressive har brukt disse nydannede Koranfortolkningsprinsippene illustreres i hvordan de ny-tolker Koranverset som sier at menn har ekteskapelig autoritet over kvinner.

Lena Larsen mener at Koranens tillatelse for menn å gifte seg med opptil fire og ulik arverett mellom søsken er urettferdig og strider med læren om at sharia er rettferdig, fordi rettferdighet ifølge tradisjonell islamsk rettstenking er noe annet enn den moderne oppfatningen av begrepet. Hun mener at Koranens vers 4:34 som nevner at menn er qawwamoon dvs. har ekteskapelig autoritet over kvinner, har blitt tolket av lærde som levde i patriarkalske samfunn og dermed er kvinnediskriminerende.[48] Begrepet som de historiske Koranfortolkerne enstemmig har sagt betyr å ha autoritet, må altså ny-tolkes på en måte som passer med det moderne samfunnets normer og regler. Det at begrepet har hatt samme betydning i over 1400 år siden tiden av ledsagerne til islams profet er altså irrelevant, for de alle levde i patriarkalske kvinneundertrykkende samfunn, og nå som dette ikke er tilfellet lenger trengs en ny tolkning. En stor utfordring for de progressive vil være å overbevise gjennomsnittsmuslimen om at alle Koranfortolkere i historien siden tiden av Profeten har tatt feil, mens de progressive er de eneste som tolker det riktig. Barlas mener at slike Koranvers går imot kjernen til andre Koranvers, og dermed må tilpasses de versene som samsvarer med menneskerettighetene.[49] Det problematiske ved det er at det kun er de progressives mening at verset strider med kjernen til andre vers. Ekspertene på feltet, nemlig Koranfortolkerne, har aldri uttrykt noe slik.

Barlas stiller spørsmål om når og hvor de første Koranfortolkerne levde, og hvem som senere har lest deres tolkninger og i hvilken sammenheng.[50] Ifølge de progressive levde de første tolkerne inkludert profeten Muhammed og hans ledsagere i patriarkalske samfunn og derfor er ikke deres tolkning passende i et moderne ikke-patriarkalsk samfunn. For det er ingen tvil om at den første Koranfortolkeren var profeten Muhammed og hans ledsagere som utmerket seg i feltet, som for eksempel Ibn Abbas. De som har lest disse tolkningene er ingen andre enn ekspertene på feltet som kom etter dem, som for eksempel Ibn Jarir at-Tabari. Koranfortolkerne på denne tiden lærte av hverandre med en ubrutt kjede tilbake til profeten Muhammed. Barlas sier at denne historien er årsaken til at kvinnefiendtlige tolkninger av Koranen har vedvart i 1400 år.[51] Det blir dog vanskelig å overbevise den gjennomsnittlige muslimen om at de progressives tolkning er bedre enn den 1400 år gamle historiske tolkningstradisjonen som begynte med profeten Muhammed og hans ledsagere og fortsatte med autoritetene på feltet etter dem. For hvordan kan de progressive vite bedre enn Profeten selv, hans ledsagere og Koranfortolkerne etter dem? Det er noe de tradisjonelle trolig alltid kommer til å sette spørsmålstegn ved.

Benekting av hadith-litteraturen

De progressive har tatt en ny tilnærming til hadith-litteraturen som utfordrer den tradisjonelle tilnærmingen. Ali Chishti står for at hadith-beretningene er usikre som historisk materiale.[52] Farhan A. Shah står for at hadith-litteraturen brukes for å støtte opp inhumane og manipulerende tolkninger av Koranen, og må underkastes kritisk undersøkelse.[53] En utfordring de progressive står overfor er å overbevise muslimer om at de er de mest kompetente til å avgjøre hvilke deler av hadith-litteraturen som skal forkastes, hva som skal ny-tolkes og hva som skal forbli som det er. Det vil si at de må overbevise muslimene om at de er mer kompetente enn de lærde fra lovskolene som utgjøres av blant annet fuqaha (jurister), usooliyyoon (juss-fundamentalister), muhaddithoon (tradisjonalister), mufassiroon (Koranfortolkere), og andre. Det er fordi ingen av de nevnte er enige med de progressive om at hadither som er i strid med de såkalte humanistiske prinsippene og menneskerettigheter, må forkastes eller ny-tolkes for å tilpasse seg dem.

Mohamed Abdi sier at et vanlig tolkningsprinsipp er at hvis noe i hadith-litteraturen kommer i konflikt med Koranen, skal man følge Koranen.[54] Dette er dog en simplifisering av emnet, og måten han bruker prinsippet på er imot hvordan de tradisjonelle islamske lærde brukte det. For hos de tradisjonelle så er ikke ufaglærte folk i stand til å avgjøre hva som er en reell motsigelse eller ikke. Bare fordi de progressive mener at det eksisterer en motsigelse mellom hadithen og Koranenverset, er ikke dette nødvendigvis tilfellet ifølge ekspertene på hadith- og Koranfortolkning.

Et eksempel på hvordan hadither blir ny-tolket kan demonstreres i hvordan Umar Ashraf tolker Umar ibn al-Khattabs hadith om at handlinger er ut ifra intensjonene. For Ashraf betyr dette at enkeltmennesker ikke kan dømme om andre er dårlige fordi kun Allah kjenner deres intensjon, faktisk medfører det at vedkommendes egen taqwa (gudsbevissthet) synker.[55] Dette kan imidlertid oppfattes dobbeltmoralsk med tanke på at de progressive ofte er de første til å anklage de tradisjonelle for å være ekstremister, jihadister og radikale. Til tross for det virker det som om de progressive anser dette prinsippet som en del av deres kjerneverdier, det vil si at det de anser som motstridende hadither skal forkastes. Dermed blir Umar ibn al-Khattabs nevnte hadith akseptert og ny-tolket til å passe med progressivismen, mens hans andre hadither blir forkastet fordi de strider med en kjerneverdi til progressivismen. I hadith-samlingen Sahih al-Bukhari er Umar ibn al-Khattab sitert å ha sagt:

«Folk pleide å bli dømt ut ifra åpenbaring i tiden av Allahs Sendebud (Allahs velsignelser og fred være med ham), men nå har åpenbaring visselig tatt slutt. Nå dømmer vi dere kun via deres offentlige gjerninger, så vi vil stole på og foretrekke den som gjør gode gjerninger foran oss, og vi vil ikke dømme ham for hva han gjør i skjul, Allah vil dømme ham for det. Den som gjør onde gjerninger foran oss vil vi ikke stole eller tro på, selv om han hevder at det han gjør i skjul er godt.»[56]

Hadithen sier at man etter Profetens bortgang skal dømmes etter handlinger man gjør i det offentlige, noe som er i direkte strid med kjerneverdien til de progressive om at folk ikke kan dømmes. Basert på denne hadithen vil de tradisjonelle si at det ikke er noe galt i å dømme en voldtektsmann eller drapsmann for å være ond, selv om kun Allah vet hva han gjorde i det skjulte og hva han hadde i hjertet. Dermed vil ikke en voldtektsmann eller drapsmann bli stolt på eller betrodd helt uten videre. De progressive må derfor ty til å forkaste eller ny-tolke denne hadithen fordi den går – ifølge deres forståelse – imot Umars første hadith som de gjorde til en kjerneverdi. For de tradisjonelle vil dette bli ansett som å ta ting ut av sin kontekst fordi man i samme emne tar et utsagn av Umar mens man forkaster et annet utsagn fra han.

Et annet argument Ashraf bruker imot det å dømme er at Abu Bakr og Umar aldri kalte hverandre for kafir.[57] Motargumentet som de tradisjonelle kan bruke er at det er helt meningsløst for dem å ha gjort takfir på hverandre fordi de nettopp var de beste muslimene etter deres Profet. Det betyr likevel ikke at de aldri dømte folk som hadde falt ut av religionen for å være ikke-troende. Historien har dokumentert at Abu Bakr dømte de som ikke betalte zakat i hans tid som kalif for å være ikke-troende og kriget imot dem.[58]

Ifølge de tradisjonelle så begår de progressive i realiteten kufr i deres tilnærming til hadith. For hos de tradisjonelle lærde fra lovskolene er det nok med å benekte en enkelt autentisk hadith for å falle ut av islam. Dette er det enighet om blant de tradisjonelle. Denne enigheten ble nevnt av blant annet hambali-juristen Ibn Battah fra 900-tallet da han sa: «Hvis en person tror på alt som sendebudene kom med, unntatt én enkelt sak, er han ved å forkaste denne ene saken en kafir ifølge alle lærde.»[59]

Samme enighet er også nevnt av hambali-juristen fra nyere tid Abdul-Aziz ibn Baz når han sier: «Å benekte sunnahen og å si at den ikke trengs er kufr og frafall fra islam. Det er fordi den som benekter sunnahen benekter Boken, og den som benekter de to er en kafir ifølge ijma (enigheten).»[60]

Shafi’i-juristen Abd ar-Rahman as-Suyooti fra 1400-tallet forklarte dette prinsippet i sin bok Miftah al-Jannah: «Den som benekter at en hadith av Profeten (Allahs velsignelser og fred være med ham) er bevis – om det er et av hans utsagn eller en handling, og den oppfyller vilkårene fastsatt i usool [al-hadith] – har begått kufr og forlatt islams sirkel. Han vil bli gjenoppreist med jødene og de kristne, eller med de andre sektene av kufr[61]

Ishaq Ibn Rahawayh fra 800-tallet som var læreren til både Al-Bukhari og Muslim sa: «Den som kommer over en beretning fra Allahs Sendebud (Allahs velsignelser og fred være med ham) som han aksepterer som autentisk og deretter forkaster den, uten at han skjuler det på grunn av varsomhet, er en kafir[62]

Muhammed ibn al-Wazir fra 1400-tallet som ble opplært i zaydi-sjia lovskolen sa i sin bok Al-Awasim wal-Qawasim: «Å benekte en enkelt hadith fra Allahs Sendebud (Allahs velsignelser og fred være med ham), samtidig som man vet at det er hans hadith, er eksplisitt kufr[63]

Det har blitt klargjort at å forkaste hadith-litteraturen enten ved å betvile dens generelle autentisitet eller å forkaste enkelte autentiske hadither, er ifølge lovskolene kufr som får en person ut av islam. Progressiv islam begår dermed kufr ifølge tradisjonell islam på dette punktet. Dermed er progressiv islam, ifølge tradisjonell islam, en helt annen religion enn islam.

Å forkaste de lærde

Progressiv islam forholder seg ikke til de muslimske lærdes meninger. Farhan A. Shah nevner at en «blind og ukritisk etterfølgelse av fortidens religiøse autoriteter er et ukonstruktivt forsøk på å holde status quo», og virker opprørt over at muslimer følger religiøse autoriteter fremfor å revitalisere religionen i takt med samfunnet.[64] Han står for at «blind og ureflektert tradisjonalisme strider mot Koranens bud om individuelt ansvar og selvstendig kritisk refleksjon»[65]. Altså er han imot ekspertene på de islamske vitenskapene som fuqaha (jurister), usooliyyoon (juss-fundamentalister), muhaddithoon (tradisjonalister), mufassiroon (Koranfortolkere), og mener at han selv, eller de progressive kollektivt, må ny-tolke islam på en moderne måte som er bedre enn tolkningen til den etablerte tolkningstradisjonen som over 99% av muslimer er en del av. Tolkningstradisjonen derimot, kan man si anser dette som en spøk, da det ikke på noen måte er logisk at inkompetente folk skal ta de kompetentes plass. Det kan sammenlignes med at en gruppe mennesker som aldri fullførte grunnskolen skal danne et team for å ny-tolke legevitenskapen, fysikken, og matematikken ved å forkaste alt det de mener er utdatert. Eller å forkaste råd om en operasjon fra en faglært kirurg til fordel for hva en musiker mener. For majoriteten av mennesker høres disse eksemplene absurde ut, og for muslimer tilhørende den etablerte tolkningstradisjonen er det at ufaglærte skal ny-tolke islam, enda mer absurd. Årsaken for det er at islam anses av muslimer å være Guds religion, og dermed er det enda strengere om hvem som er kvalifisert til å tolke islam enn legevitenskap, fysikk og matematikk. Blant annet følgende hadith av profeten Muhammed hvis autentisitet enes om blant al-muhaddithoon (tradisjonalistene), pleier å bli brukt som bevis for at ny-tolkning gjort av ukvalifiserte folk er et onde i religionen:

«Allah tar ikke vekk kunnskap ved å fjerne det fra folket, men tar vekk kunnskapen ved å ta vekk al-ulama (de lærde), inntil det ikke er noen alim (lærd) igjen. Folk vil ta de ignorante som deres ledere, så når de blir spurt gir de ut fatwaer (kjennelser) uten kunnskap. Så de villeder seg selv og villeder andre.»[66]

Shah anerkjenner likevel at Koranen har permanente og varige verdier som ikke kan endres. Forskjellen mellom sunniislam og progressiv islam er at hos de progressive så er det permanente det som samsvarer med intellektet i forhold til de samfunnsmessige omgivelsene, mens hos sunniislam så er det permanente det som Koranen og autentiske hadither sier forklart av muhaddithoon (tradisjonalister) og mufassiroon (Koranfortolkere). Derfor vil de progressives meninger også endres i takt med samfunnet, for eksempel mener noen av dem at homofile seksuelle handlinger i form av ekteskap er helt greit siden det er i samsvar med humanistiske prinsipper og menneskerettighetene.[67] Hos sunniislam derimot så regnes dette som noe som aldri kan endres fordi Koranen og hadithene forbyr det slik de lærde – med enighet – forklarer det.

Det blir argumentert at fordi Koranen oppfordrer enhver til refleksjon, så betyr det at Koranen ikke autoriserer profesjonelle tolkere som har monopol på forståelsen av teksten.[68] En slik tilnærming til Koranen utfordrer den tradisjonelle forståelsen om at Koranfortolkning er en vitenskap på lik linje med legevitenskap, fysikk og matematikk. Hos de tradisjonelle gir ikke refleksjon lekmannen rett til å tolke seg imot enigheten til de lærde. Dette er basert på blant annet hadithen sitert ovenfor om folket som vil ta de ignorante som ledere. De progressive vil ikke akseptere denne hadithen da den går imot en av deres kjerneverdier om at enhver person kan tolke religionen som han vil.

De progressives teori om radikalisering

De progressive pleier ofte å fremstille det som at salafisme leder til fremmedkrigere, fordi konseptene har en overlappende sone. Det de progressive egentlig mener når de snakker om salafisme i denne konteksten er tradisjonell sunniislam utgjort av de fire kanoniske lovskolene. Dermed blir teorien så simpel som at fordi jihadister hadde en sunniislamsk bakgrunn som opp mot 90% av alle muslimer har, så inngår de i den overlappende sonen. Jihadistene er voldelige, mens sunniene ikke er det, men fortsatt er det en overlappende sone mellom dem, så den ene kan enkelt vippe over til den andre.

Denne teorien kan kritiseres med å ta til betraktning at alle muslimer foruten de progressive har enkelte overlappende elementer, for eksempel at Koranens menneskerettigheter ikke er underlagt de internasjonale menneskerettighetene. Professor i religionshistorie Ulrika Mårtensson ved NTNU påpeker denne problematikken i hennes analyse av Islamsk humanisme: «Shah forklarer ikke nærmere hva disse ‘pedantiske, mekaniske aktiviteter’ er. Dreier det seg om muslimer som vil utføre de fem daglige bønnene, overholde fasten, observere rituelle renhetsforskrifter om mat, sosiale omgangsformer og bekledning, bære hijab, dra på pilegrimsreise – kort sagt: følge sharias «fem søyler» (ibadat) og regler om sosiale forhold (mu‘amalat)? Hvis det er slik, er det ikke bare salafier og IS som er «de andre» muslimene i denne boka, men vesentlig flere.»[69]

Betyr dette at over 99% av muslimer, «de andre» som ikke er progressive, er årsaken til fremmedkrigere på grunn av deres overlappende elementer? En forklaring som ofte finnes hos de tradisjonelle er at det i realiteten er de progressive som er årsaken til fremmedkrigere. Det er fordi når de progressive ønsker å ny-tolke islam ut ifra menneskerettighetene, og media fremmer dem som de gode muslimene, blir resten av de over 99% muslimer fremmedgjort og noen få av dem radikalisert.

Det kan også argumenteres for at de progressive legitimerer jihadistenes tolkning basert på at enhver person, lærd eller lekmann, har like mye tolkningsfrihet. Det vil si at jihadistenes tolkning er like legitim som de progressives islam-tolkning, som igjen er like legitim som sunniislams tolkning. Hele problemet med jihadistene er først og fremst at de ikke forholder seg til muslimske lærde og selvtolker religionen. Så de progressives mening om at enhver kan tolke religionen kan legitimere at jihadister tar i bruk dette privilegiet. Sunniislam derimot, vil være et hinder imot jihadistisk tolkning av islam, fordi tolkning begrenses til de faglærte.

Konklusjon

Islamsk humanisme fremmer en ny-tolkning av islam i lys av Vestens definisjon av universelle menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Den 1400 år gamle tolkningstradisjonen til de fire sunniislamske kanoniske lovskolene er i strid med progressiv islam.

I progressiv islam tar generelle bevis preferanse over spesifikke detaljerte bevis som strider med menneskerettighetene.[70] De progressive avviser de tradisjonelle lovskolenes prinsipper som brukes for å tolke islam, og forsøker å danne en egen ny lovskole. Det er kanskje for tidlig å definere et bestemt sett med kilder for den progressive lovskolen, men det vil være noe lignende det følgende:

  1. Menneskerettighetene og humanistiske prinsipper.
  2. Fornuft.
  3. Koranen, det som strider med menneskerettighetene ny-tolkes til å passe dem.
  4. Sunnah, det som strider med menneskerettighetene ny-tolkes til å passe dem.

Menneskerettighetene er altså den første kilden og tar preferanse over Koranen og sunnah som må endres til å passe med menneskerettighetene. Dette er i direkte strid med de tradisjonelle lovskolene hvor det som er definert som moderne menneskerettigheter aldri har vært noen kilde.

Ifølge sunniislam sine tekster – slik definert av de fire kanoniske lovskolene – er progressiv islam en ny religion, og ikke innenfor islams rammeverk. Progressiv islam vil fra lovskolenes perspektiv bli vurdert på samme måte som Ahmadiyya-bevegelsen fra India, og Nation of Islam fra USA, som anses som to separate religioner med visse trekk fra islam. Det er blant annet på grunn av følgende punkter:

  1. Skillet mellom stat og religion: Progressiv islam vil skille mellom staten og islam, og mener at muslimske stater ikke skal styres etter islams lovverk. Det er kufr ifølge enigheten av alle tradisjonelle muslimske lærde i historien å mene at det er tillatt i islam å styre med noe annet enn sharia, eller at noe er bedre enn sharia, eller like bra, eller at muslimene har retten til å velge mellom sharia og andre lover. Følgende jurister har blitt sitert i analysen som bekreftelse på at det er kufr ifølge tradisjonell islam: Hambali-juristen Abdul-Aziz ibn Baz, shafi’i-juristen og Koranfortolkeren Isma’il ibn Kathir, dhahiri-juristen Ibn Hazm, Koranfortolkeren Ibn Jarir at-Tabari, hambali-juristen Ibn Taymiyyah, hambali-juristen Ibn Qayyim, hanafi-juristen Ali ibn Abi al-Izz, hanafi-juristen Ahmad Muhammed Shakir, hambali juristen Abdur-Rahman Ibn al-Jawzi, og maliki-juristen og Koranfortolkeren Muhammad ibn Ahmad al-Qurtubi.

  2. Avvisning av hadith: Progressiv islam avviser hadith-vitenskapen i favør for egen tolkning av Koranens budskap. Hvis en gitt beretning fra Profeten er i strid med de progressives tolkning av hva Koranens helhetlige budskap er, vil hadithens budskap bli avvist, selv om den med sikkerhet kan spores tilbake til Profeten og bli bekreftet autentisk. Progressiv islam gir dermed forrang til egen tolkning av Koranen, fremfor profeten Muhammeds tolkning av Koranen. Det å avvise kun én enkelt hadith fra profeten Muhammed, vel vitende om at den oppfyller sunniislams kriterier for å være autentisk, er ifølge enigheten av alle sunnimuslimske lærde i historien kufr som kvalifiserer en person til å falle ut av islam. Følgende jurister har blitt sitert i analysen som bekreftelse på at det er kufr ifølge tradisjonell islam: Hambali-juristen Ibn Battah, hambali-juristen Abdul-Aziz ibn Baz, shafi’i-juristen Abd ar-Rahman as-Suyooti, tradisjonalisten Ishaq Ibn Rahawayh, og Muhammed ibn al-Wazir som ble opplært i zaydi-sjia lovskolen.

  3. Sette mennesket over Gud: Progressiv islam vil ny-tolke Koranen i lys av menneskerettighetene, og det som avgjør om en tolkning av islam er korrekt eller feil, er om tolkningen er i samsvar med internasjonale menneskerettigheter. I tradisjonell islam har de lærde alltid strevd for å komme frem til den meningen av Koranen som de tror Gud ønsket å formidle. I progressiv islam er ikke hovedmålet å finne ut hva Gud mente med versene. Hovedmålet er at versene må forstås i lys av hva de progressive mener er Koranens helhetlige budskap. Med andre ord: De progressives intellekt settes foran de klare implikasjonene av Guds åpenbaring. Man søker etter å få Korantolkningen til å samsvare med de progressives forståelse av internasjonale menneskerettigheter, fremfor å forsøke å komme til den tolkningen som mest sannsynligvis er det Gud mente. Det er derfor progressiv islam avviser lovskolenes tolkningstradisjon og ønsker at de selv skal tolke Koranen, fremfor de skriftlærde. Det å sette menneskets intellekt over Koranen, slik de progressive gjør, er ansett som kufr ifølge de fire kanoniske lovskolene i islam.

De progressive har en stor utfordring foran seg, og det er å overbevise over 99% av muslimer som tilhører tradisjonell islam, at deres forståelse er feil, og at de heller bør konvertere over til progressiv islam. Lena Larsen er skuffet over at de progressives ny-tolkninger blir neglisjert i media, og sier: «Den stadig voksende bevegelsen av muslimske eksperter og tenkere som fremmer nytenkning i tråd med internasjonale menneskerettigheter blir i altfor liten grad hørt. Det gjelder både i vestlige land og i den muslimske verden.»[71] Larsen har rett, de progressives budskap blir som regel feid vekk hos de mer skolerte muslimene. Det må mye til for at progressiv islam skal vinne terreng hos de tradisjonelle muslimene. Når det gjelder lekfolk, så er folk flest enda ikke bevisste om at frontfigurene som kaller til progressiv islam, i realiteten kaller til en ny religion ifølge de fire sunniislamske lovskolene. Med tiden vil skillet mellom progressiv islam og sunniislam trolig bli mer tydelig for de muslimske massene, og de progressive vil sannsynligvis tape det lille terrenget de nå bygger opp. Desto mer forskning som gjøres på progressiv islam, desto mer kunnskap vil folket få. Det er håpet at denne forskningsanalysen av Islamsk humanisme bidrar til økt kunnskap, og det oppmuntres til mer forskning på progressiv islam for å øke forståelsen av denne bevegelsen.


[1] Se «Mapping the Global Muslim Population,» Pew Research Center’s Forum on Religion & Public Life, 7. oktober 2009, www.pewforum.org/2009/10/07/mapping-the-global-muslim-population, oppsøkt 18. februar 2017.

[2] Ali Chishti et al., Islamsk humanisme, red. Ellen Reiss & Linda Noor (Oslo: Moment, 2016) 4.

[3] Se Chishti et al. 84.

[4] Se Chishti et al. 84.

[5] Chishti et al. 26.

[6] Se Chishti et al. 45.

[7] Se Chishti et al. 5.

[8] Se Mahmood ibn Umar az-Zamakhshari, Al-Kashshaf an Haqa-iq Ghawamid at-Tanzil, 3. utg., vol. 1 (Beirut: Dar al-Kitab al-Arabi, 1407 e.H.) 638.

[9] Se Chishti et al. 22.

[10] Chishti et al. 14.

[11] Se Chishti et al. 16.

[12] Se Chishti et al. 19.

[13] Moosa ibn Ahmad al-Hijawi, Zad al-Mustaqni fi Ikhtisar al-Muqni (Riyadh: Dar al-Watan lin-Nashr, 1424 e.H.).

[14] Ahmad ibn Muhammed al-Qudoori, Mukhtasar al-Quduri fil-Fiqh al-Hanafi (Beirut: Dar al-Kutub al-Ilmiyyah, 1997).

[15] Yahya ibn Sharaf an-Nawawi, Minhaj at-Talibin wa Umdah al-Muftin (Beirut: Dar al-Minhaj lin-Nashr wat-Tawzi, 2005).

[16] Abdullah ibn Abi Zayd al-Qayrawani, Risalah Ibn Abi Zayd al-Qayrawani (Kairo: Dar al-Fadilah, 2005).

[17] Chishti et al. 20.

[18] Se Muhammed ibn Muhammed al-Ghazali, Al-Wasit fil-Madhhab, vol. 7 (Kairo: Darussalam, 1417 e.H.) 79.

[19] Se Chishti et al. 66.

[20] Se Chishti et al. 74.

[21] Se Chishti et al. 74.

[22] Se Ali ibn Muhammed al-Mawardi, Al-Ahkam as-Sultaniyyah (Kuwait: Dar Ibn Qutaybah, 1989) 3-4.

[23] Muhammed Rashid ibn Ali Rida, Al-Khilafah (Kairo: Az-Zahra lil-I’lam al-Arabi, n.d.) 18.

[24] «Al-Hukm bi-Ghayr ma Anzala Allah,» Al-Mawqi ar-Rasmi li-Samahah al-Imam Ibn Baz, www.binbaz.org.sa/fatawa/1818, oppsøkt 21. februar 2017.

[25] Isma’il ibn Kathir, Al-Bidayah wan-Nihayah, vol. 13 (Beirut: Dar al-Fikr, 1986) 119.

[26] Ali ibn Ahmad ibn Hazm, Al-Ihkam fi Usool al-Ahkam, vol. 5 (Cairo: Dar al-Hadith, 1404 e.H.) 162.

[27] Muhammed ibn Jarir at-Tabari, Jami al-Bayan an Ta-wil Ay al-Qur-an, vol. 8 (Cairo: Dar Hajr, 2001) 467.

[28] Muhammed ibn Qayyim al-Jawziyyah, Madarij as-Salikin Bayna Manazil Iyyak Na’bud wa Iyyak Nasta’in, 3. utg., vol. 1 (Beirut: Dar al-Kitab al-Arabi, 1996) 346.

[29] Ahmad ibn Abdul-Halim ibn Taymiyyah, Minhaj as-Sunnah an-Nabawiyyah, vol. 5 (Riyadh: Jami’ah al-Imam Muhammed bin Sa’ood al-Islamiyyah, 1986) 130.

[30] Ali ibn Abi al-Izz, Sharh al-Aqidah at-Tahawiyyah (Riyadh: Wizarah ash-Shu-oon al-Islamiyyah wal-Awqaf wad-Da’wah wal-Irshad, 1418 e.H.) 304.

[31] Al-Izz 304, note 4.

[32] Abdur-Rahman Ibn al-Jawzi, Zad al-Masir fi Ilm at-Tafsir, vol. 1 (Beirut: Dar al-Kitab al-Arabi, 1422 e.H.) 553.

[33] Saheeh International, The Qur’aan - English Meanings (London: Al-Muntada al-Islami, 2004) 102.

[34] Muhammed ibn Ahmad al-Qurtubi, Al-Jami li-Ahkam al-Qur-an, 2. utg., vol. 6 (Cairo: Dar al-Kutub al-Misriyyah, 1964) 190.

[35] Chishti et al. 45.

[36] Se Chishti et al. 60.

[37] Se Chishti et al. 45.

[38] Se Chishti et al. 46.

[39] Se Chishti et al. 47.

[40] Se Chishti et al. 48.

[41] Se Chishti et al. 48.

[42] Abd al-Malik ibn Yusuf al-Juwayni, Ghiyath al-Umam fi Iltiyath adh-Dhulam (Alexandria: Dar ad-Da’wah, 1979) 164-5.

[43] Se Chishti et al. 51.

[44] Se Chishti et al. 51.

[45] Se Chishti et al. 30.

[46] Saheeh International 522.

[47] Se Chishti et al. 89-100.

[48] Se Chishti et al. 49.

[49] Se Chishti et al. 93.

[50] Se Chishti et al. 96.

[51] Se Chishti et al. 97.

[52] Chishti et al. 20.

[53] Chishti et al. 32.

[54] Se Chishti et al. 85.

[55] Se Chishti et al. 118-9.

[56] Muhammed ibn Ismail al-Bukhari, Sahih al-Bukhari, vol. 3, bok 48 hadith 809, sunnah.com, www.sunnah.com/bukhari/52/5, oppsøkt 18. februar 2017.

[57] Se Chishti et al. 122.

[58] Se Tamir Abu As-Su'ood Muhammad & Noha Kamal Ed-Din Abu Al-Yazid, Biographies of the Rightly-Guided Caliphs (El-Mansoura: Dar Al-Manarah, 2001) 61-2.

[59] Ubaydullah Ibn Battah, Ash-Sharh wal-Ibanah ala Usool Ahl as-Sunnah wad-Dinayah (Medina: Maktabah al-Uloom wal-Hikam, 2002) 232-3.

[60] «Kalimah Tahdhiriyyah Hawla Inkar Rashad Khalifah lis-Sunnah al-Mutahharah,» Al-Mawqi ar-Rasmi li-Samahah al-Imam Ibn Baz, www.binbaz.org.sa/article/365, oppsøkt 23. februar 2017.

[61] Abd ar-Rahman ibn al-Kamal as-Suyooti, Miftah al-Jannah fil-Ihtijaj bis-Sunnah, 3. utg. (Medina: Al-Jami’ah al-Islamiyyah, 1989) 5.

[62] Sitert i Ali ibn Ahmad ibn Hazm, Al-Ihkam fi Usool al-Ahkam, vol. 1 (Cairo: Dar al-Hadith, 1404 e.H.) 99.

[63] Muhammed ibn al-Wazir, Al-Awasim wal-Qawasim fi adh-Dhabb an Sunnah Abi al-Qasim, 3. utg., vol. 2 (Beirut: Mu-assasah ar-Risalah, 1994) 374.

[64] Se Chishti et al. 32.

[65] Se Chishti et al. 33.

[66] Berettet av Muhammed ibn Ismail al-Bukhari, Sahih al-Bukhari, vol. 1, bok 3 hadith 100, sunnah.com, www.sunnah.com/bukhari/3/42, oppsøkt 19. februar 2017.

[67] Se Zeshan Qureshi, «Analyse av det å gjøre homofilt seksuelt samliv tillatt i islam,» Islam Net – Det Islamske Nettverk, 6. august 2016, www.islamnet.no/aktuelt/forskning/item/215-analyse-av-det-a-gjore-homofilt-seksuelt-samliv-tillatt-i-islam, oppsøkt 2. april 2017.

[68] Se Chishti et al. 96.

[69] Ulrika Mårtensson, «De andre muslimene,» Islam Net – Det Islamske Nettverk, 17. februar 2017, www.islamnet.no/aktuelt/forskning/item/248-de-andre-muslimene, oppsøkt 2. april 2017.

[70] Se Chishti et al. 48.

[71] Se Chishti et al. 60.

Sist redigertfredag, 07 april 2017 13:40
Mer i denne kategorien « De andre muslimene
Tilbake til toppen

BLI MEDLEM OG FAST GIVER HOS ISLAM NET

Støtt dawah i Norge gjennom ditt medlemskap og den velstand som Allah har velsignet deg med. Så vil du se at Allah vil gi deg suksess i dette livet og i det neste. Doner direkte til 1503.11.96792 eller vipps til 44544.

 

LES MER

BIDRA

- Bli medlem og fast giver hos Islam Net
- Bli med i DawahSkolen
- Bli en oversetter
- Bli skribent hos Islam Net
- Bli en støttespiller på Facebook
- Bli en bøssebærer
- Støtt oss i å produsere grafiske FinnAllah-videoer og kortfilmer om islam

0
Delinger

Vil du holde deg oppdatert?

Close

Trykk på knappene under for å følge oss. Du vil ikke angre!

0
Delinger