De andre muslimene Spesial

De andre muslimene

Antologien om islamsk humanisme er et ekskluderende innlegg i debatten om hva norsk islam bør være.

Linda Noor og Ellen Reiss (red.):
Islamsk humanisme
Moment og Minotenk (2016)

Publisert i Klassekampen, Onsdag 30 november 2016, sid. 14-15.

Temaet «islamsk humanisme» er svært betimelig i dagens kontekst med all negativ presse om islam som en ideologi for kvinneundertrykkelse, barnemishandling, homofobi og terrorisme. Mens det finnes flere studier på engelsk om lignende temaer, savnes det bøker på norsk for ikke-spesialister. Denne boka er publisert, redigert og til dels skrevet av tankesmien Minotenks medarbeidere Ellen Reiss og Linda Noor for å dekke noe av dette behovet. Den inneholder personlige perspektiver og refleksjoner omkring islam, menneskerettigheter og likestilling; hvordan den islamske forsamlingen (umma) forholder seg til stater, lover og andre religioner; religionsfrihet, toleranse, demokrati og diktatur i Midtøsten og terrorrekruttering.

Slik formulerer redaktørene Reiss og Noor bokas formål: Å formidle kunnskap om islams grunnleggende humanisme, gjennom tekster skrevet av, og i høy grad for, muslimer. Ifølge dem er nemlig muslimer flest like uvitende om denne islamske arven som andre. Norske muslimer, som lever i et fritt demokrati, kan likevel komme til å spille en nøkkelrolle i å dyrke frem islamsk humanisme på nytt:

«Koranen oppfordrer gjennomgående dens leser til å reflektere, undersøke, og forstå; et sentralt ideal i humanismen. Men til tross for det, så er rommet for kritisk tenkning og intellektuell debatt svært innsnevret i mange muslimske majoritetsland – ofte som følge av diktatoriske og undertrykkende regimer og manglende demokrati. Det medfører et ekstra ansvar for muslimer som lever i frie demokratier, som Norge, om å holde den humanistiske arven ved like. Norske muslimer kan ved å kultivere frem en humanistisk og demokratisk forståelse av islam, motarbeide destruktive bevegelsers forsøk på definisjonsmonopol.»

I Linda Noors eget kapitel, «Terrorrekruttering i islams navn», identifiseres disse destruktive bevegelsene som IS og salafisme. Ifølge Noor er salafisme en moderne form for sunni-islam, som i voldelig form kobles sammen med jihadbevegelser som al-Qa’ida, og i ikke-voldelig form med den dominerende lovskolen i Saudi-Arabia. I Norge er ikke-voldelig salafisme representert av organisasjonen Islam Net, som Noor tidligere har utpekt som en radikaliserende bevegelse (Alzaghari & Reiss 2014). Salafisme kan kobles til IS-rekruttering, mener hun i denne boka, fordi den også i ikke-voldelig form er en selvrettferdig og selvutnevnt representant for sann islam, intolerant og svart-hvitt i sitt verdensbilde. Nettopp derfor er det utenkelig, skjønner man, å engang prøve å finne noe humanisme i salafisme.

Det finnes imidlertid flere oppfatninger av salafismen. For forskere som Bernard Haykel, Youssef Rapoport, Sophia Vasalou, Yahya Michot, John Hoover, Yunus Ali og Abdul-Rahman Mustafa er salafisme like teologisk og hermeneutisk sofistikert som de andre islamske lovskolene. Lovskolen som salafismen springer ut av – Hanbali-skolen – viser mye rettstenking sentrert rundt prinsippet om «lovens formål» (maqasid al-shari‘a), rettighetsorientert lov, hermeneutisk pragmatisme, uavhengig nytolkning (ijtihad), og universalistisk etikk – ting Ali Chishti, Farhan A. Shah og Lena Larsen i sine kapitler hevder kjennetegner islamsk humanisme.

Da er vi kommet til det politiske og akademiske problemet med boka: Den er ekskluderende og unnlatende, muligens av nødvendighet; hvis redaktørene hadde diskutert om salafisme kan ha like mye å gjøre intellektuelt med islamsk humanisme som de andre eksemplene forfatterne trekker frem, så ville boka ha mistet sin «signifikante muslimske andre», selve motpolen til islamsk humanisme.

Boka savner en presis definisjon av hva «islamsk humanisme» innebærer, utover fagre ord som toleranse, statssekularisme, demokrati og pluralisme. Man spør seg likevel hvorfor disse ikke rett og slett kan kalles islamske verdier? Hvorfor må de være islamsk humanisme? Farhan Shah, MA i islamsk teologi fra Universitetet i Oslo, gir i sitt kapittel et klart svar: humanisme bør være livssynsgrunnlag for et inkluderende Norge:

«Om vi faktisk ønsker et trygt og raust norsk samfunn for kommende generasjoner, må vi få til en bevissthetsendring fra ‘oss’ versus ‘dem’ til et ‘vi’, et ‘vi’ med et felles humanistisk prosjekt: å beskytte menneskets verdighet både på individ- og statsnivå. Vi må få frem at det har eksistert og fortsatt eksisterer en islamsk humanisme. Her må vi sile ut mylderet av uislamske praksiser og holdninger som gjennom tidenes løp har blitt inkorporert i islam. Moderne humanisme og islamsk humanisme med basis i Koranen, kan og bør – i humanitetens ånd – danne en felles front mot polariserende, ekstremistiske og voldsorienterte organisasjoner, sekulære så vel som religiøse.»

Problemet er at «humanisme» er et livssyn, slik som religion. Shahs «islamske humanisme» er altså et livssynsprosjekt. Han sier at formålet er å beskytte menneskets verdighet, hvilket fører oss over til menneskerettigheter (som henvises til i flere kapitler). FNs Menneskerettighetserklæring er likevel livssynsnøytral. Den begrunnes ikke i «humanisme» som livssyn, men i teorien om «naturrett»: forestillingen at alle mennesker er født frie med «naturgitte» rettigheter. Poenget med menneskerettserklæringen er at staten og grupper er forhindret å krenke individets samvittighetsfrihet, som er en individuell rettighet og ikke en forpliktelse til et bestemt livssyn. Shahs «islamske humanisme» derimot er et livssynsprosjekt der «uislamske praksiser» skal lukes ut.

Hva er så «uislamske praksiser»? I tillegg til dem Shah nevner i sitatet ovenfor, som nokså mange ville sagt seg enige i, peker han ut en bestemt type muslimsk tro og praksis: «For noen innebærer konservativ teologisk tenkning i dag at muslimer først og fremst forplikter seg til pedantiske, mekaniske aktiviteter av diverse slag for å vinne Guds belønning, men dette er i strid med åpenbaringens intensjon, som er menneskets utvikling og velferd» (min kursivering).

Shah forklarer ikke nærmere hva disse «pedantiske, mekaniske aktiviteter» er. Dreier det seg om muslimer som vil utføre de fem daglige bønnene, overholde fasten, observere rituelle renhetsforskrifter om mat, sosiale omgangsformer og bekledning, bære hijab, dra på pilegrimsreise – kort sagt: følge sharias «fem søyler» (ibadat) og regler om sosiale forhold (mu‘amalat)? Hvis det er slik, er det ikke bare salafier og IS som er «de andre» muslimene i denne boka, men vesentlig flere.

Kapittelet til Mohamed Abdi, adjunkt og samfunnsdebattant, har et beslektet tema. Her fremgår at rett til offentlig, «synlig» praksis av sin religion er noe muslimer flest er opptatt av, mens de bærer over med muslimske individers og staters nulltoleranse av frafall fra islam. Det er utmerket at Abdi tar opp frafallsproblematikken. Problemet er at han fremstiller retten til frafall som viktigere for «muslimske humanister» å forholde seg til enn retten til å praktisere sin religion offentlig. En tekst om «islam og religionsfrihet» burde si noe også om hvordan retten til offentlig utøvelse av islam fungerer i praksis, fordi det er et meget kontroversielt spørsmål.

Boka er altså et normativt innlegg i debatten om hva norsk islam bør være: «islamsk humanisme». I feiringen av toleranse og pluralisme utelukkes dog salafier og eventuelt andre muslimer som tror at nøye praksis av ritualer og islams sosiale forordninger er meningen med islam: Boka er et kor som synger enstemmig om mangfold!

Enstemmighet er opplagt ettersom boka er et produkt av den minoritetspolitiske tankesmien Minotenk: Den er en oppskrift for politikk i henhold til muslimer. Dette policy-aspektet er merkbart også i måten noen av forfatterne ansvarliggjører muslimer for anti-islamske holdninger blant majoritetsbefolkningen:

«Dagens unge muslimer er en generasjon som har vokst opp i en tid der ekstremisme og terror i islams navn har fått sette dagsorden, og vi ser muslimhat og fremmedfrykt vokse, både i Norge og i resten av Vesten. Det er en ond sirkel, og vi muslimer må gjøre vårt for å bryte den. Den intellektuelle og åndelige kampen mot dem som insisterer på en ekstrem tolkning av islam har aldri vært viktigere, samtidig som vi som samfunn må gjøre noe med faktorene som gjør unge mennesker sårbare for ekstremisme» (Farhad Shah; min kursivering).

Dette er ikke en realistisk analyse. Allerede i 1987 skrev Carl I. Hagen sitt infame «Mustafabrev», et forfalsket brev der en muslimsk borger angivelig stadfestet at muslimer siktet til å ta over Norge. Siden den tid har Frp stadig bygget opp sin retorikk om «snikislamisering». 9/11 og IS forklarer ikke dagens politiske bruk av islamofobi i Vesten. Det dreier seg om en viss type høyrepolitikk med lange historiske røtter, og som har skadet andre minoriteter før. Det en borger bør gjøre, er å forsvare menneskerettigheter og religionsfrihet for alle, også alle muslimer: «frafalne», homofile, kvinner, humanister, salafister og de som liker «pedantiske, mekaniske aktiviteter av diverse slag for å vinne Guds belønning». Hvordan samfunnet og politikerne behandler de som avviker fra majoritetens sedvaner, er en indikasjon på dybden av menneskerettstenking og ekte solidaritet. Krav på konformitet og ansvarliggjøring av de utsatte er og forblir autoritære strategier, og dialog med dem som allerede tenker og føler som en selv gir liten gevinst.

Sist redigertfredag, 17 februar 2017 22:19
Tilbake til toppen

BLI MEDLEM OG FAST GIVER HOS ISLAM NET

Støtt dawah i Norge gjennom ditt medlemskap og den velstand som Allah har velsignet deg med. Så vil du se at Allah vil gi deg suksess i dette livet og i det neste.

 

LES MER

BIDRA

- Bli medlem og fast giver hos Islam Net
- Bli med i DawahSkolen
- Bli en oversetter
- Bli skribent hos Islam Net
- Bli en støttespiller på Facebook
- Bli en bøssebærer
- Støtt oss i å produsere grafiske FinnAllah-videoer og kortfilmer om islam

0
Delinger

Vil du holde deg oppdatert?

Close

Trykk på knappene under for å følge oss. Du vil ikke angre!

0
Delinger