Ibn Taymiyyahs møte med tyrannen Ghazan Khan Spesial

Ibn Taymiyyahs møte med tyrannen Ghazan Khan

I dag har vi alle våre forbilder og eksempler vi ser opp til og gjerne ønsker å bli som. Det finnes idrettshelter vi beundrer, musikere vi synes setter ord på våre følelser og filmstjerner som kanskje motiverer oss. Dessverre går ofte de virkelige heltene i glemmeboken vår og vi trenger stadig å bli påminnet om disse for å virkelig ha noen eksempler å gå etter. Som muslimer må vi stadig ta initiativ selv for å finne heltene i livene våre, og disse heltene bør absolutt være av de menneskene som strevde for at islam skulle være en kilde til fred i verden. Dette er litt fra livet til en av de mest kjente lærde i islam.

Imam Ibn Taymiyyah al-Hanbali ble født i 1263 og døde i 1328. Ibn Taymiyyah en lærd som vanligvis blir kalt Sheikh al-Islam. Han er en av de menneskene som, om du er en student av islamsk kunnskap, bare må studere. Poenget med denne teksten er ikke å fremlegge hans lære eller idéer, men det er å bringe ut i lyset av våre tanker og ord, den modigheten han viste for Allahs skyld i de vanskelige tidene han levde i. 

Ibn Taymiyyah, måtte Allah ha nåde over han, ble nemlig født under den verste tiden av denne ummah. Han ble født like etter den mongolske invasjonen av Baghdad ledet av selveste Genghis Khan. Denne maktsyke barbaren invaderte de muslimske landene da muslimene var på toppen av suksess i denne verden. Videre ville Genghis barn, barnebarn og oldebarn herje rundt i muslimske land og utføre ekstreme barbariske handlinger for å skape frykt for enhver som prøvde å kjempe imot dem, enten det var med ord eller handling. Disse groteske menneskene brakte muslimene ned fra en høy trone og ned i kne. Og vi alle vet at en muslim når han er på sine knær, er i den beste posisjonen til å be Allah, Den Allmektige, om hjelp, og hjelp var på vei. 

En av Genghis etterkommere brakte Abbasid kalifatet ned i avgrunnen ved å ødelegge hele Baghdad, kalifatets hovedstad. I tillegg brente han alle islamske bøker for å bevise at islamsk kunnskap nå skulle komme til ende. I Baghdad ble en million mennesker massakrert, uten atombomber, uten pistoler eller geværer, bare med en ren nedslakting av folk som måtte stå i kø for å vente på å bli kappet hodet av. Dette var den største politiske fitnah fra utenfor ummah, som muslimene noen gang hadde opplevd og det var i denne tiden Imam Ibn Taymiyyah ble født. 

Selv om muslimene ble nedslaktet og tvunget vekk fra sin religion, brukte Ibn Taymiyyah sin tid og energi på å studere islamsk kunnskap, og ikke bare det, men også sekulær kunnskap. Dette var mannen som flere kjente lærde studerte under. Blant dem var Ibn Katheer, Ibn al-Qayyim og Imam Adh-dhahabi. Det spesielle med alle som var studenter under Imam Ibn Taymiyyah, var at de alle mestret forskjellige grener innenfor islamsk kunnskap nettopp fordi deres lærer selv var på toppen av de fleste grener innenfor islamsk kunnskap. Man kjenner en lærds nivå ved å se på nivået av hans studenter. 

Selv om Imam Ibn Taymiyyah var en fantastisk lærd innenfor islam, hadde han også personlige egenskaper som gjorde han til en ekte muttaqi, en som virkelig var bevisst på Allah uansett i hvilken situasjon han var i. Noe av det spesielle med han var hans optimisme gjennom de tøffeste tidene av livet hans. Han ble fengslet av regjeringer og konger flere ganger i løpet av livet sitt kun for å ha kommet med fatwa som ikke fantes på den tiden. Enten var han i fengsel, eller så strevde han hardt for Allahs skyld mot den mongolske invasjonen. Det var altså urettferdighet mot han både fra muslimenes side og de ikke-troendes side, likevel opprettholdt han den unike tålmodigheten kun en ekte troende kan ha. Da han satt i fengsel pleide hans studenter å besøke han med stor sympati for situasjonen han var i, de var veldig lei seg på hans vegne, men sannheten er at det var Ibn Tayymiyyah selv som oppmuntret dem og sørget for at deres bekymringer var unødvendige. Et fengsel setter ingen stopp for den som søker Allah, slik satte den ikke en stopp på Ibn Taymiyyah som sa da han var i fangenskap: 

Hva kan mine fiender gjøre mot meg?
Jeg har i brystet både min himmel og min hage.
Hvis jeg reiser, er de med meg, og de forlater meg aldri.
Fengselet for meg er en religiøs retrett [khalwa].
Å bli drept for meg er martyrdom [shahada]
Og å bli eksilert fra mitt land er en åndelig reise [siyaha].
[al-Wābil al-Ṣayyib 1/48]

Hvordan kan en slik mann bli overvunnet? Uansett hva du gjør så går det hans vei uansett. Han er en sann reisende i denne verden og lever kun ved Allahs vilje uten å frykte hverken livet eller døden fordi han vet at hans reise ender hos Allah. Dette var ord som han levde etter, ikke bare ord han sa.

Hans møte med Ghazan khan reddet Damascus fra total ødeleggelse 

For å virkelige få en smakebit av denne store lærdes frykt for Allah, kan vi minnes hans møte med Ghazan Khan som var en av Genghis Khans etterkommere. Som sagt hadde muslimene, helt fra Genghis sin tid, blitt massakrert og drept i hopetall som følge av den mongolske invasjonen. Dette pågikk også under Ibn Taymiyyahs levetid. Forskjellen på Genghis og Ghazan var at Ghazan hadde faktisk konvertert til islam (av politiske interesser) og hadde stadig med seg lærde som han spiste med, dro på plyndringstokt med og generelt brukte som rådgivere. Tidene hadde forandret seg til dels, men Ghazans politiske side var likevel helt lik den siden som hans tidligere forgjengere hadde. Han var fortsatt en brutal drapsmann og hærfører. Nedslaktingen tok ikke slutt kun fordi han hadde akseptert islam.

Ibn Taymiyyahs møte med denne mannen startet da Ghazan Khan og hans hær campet utenfor Damascus, klar for å innta byen og rive den sønder og sammen. Folkene i byen begynte å flykte så snart de fikk vite om Ghazans camping utenfor. De var sikker på at byen nå var fortapt, sammen med alle deres eiendeler. Det var i dette øyeblikket at Ibn Taymiyyah reiste seg i den store moskéen i byen og gav en kraftig khutba til folket. Han forespurte at en gruppe lærde skulle bli med han for å konfrontere Ghazan for å få stopp på dette som mongolene hadde holdt på med i lang tid.

Sammen gikk de lærde til campen og møtte hæren som de presenterte seg for som Damascus' lærde og de krevde å få møte kongen. De fikk etterhvert lov å møte han på noen betingelser. De gikk mot Ghazans telt av gull, spesiallaget for han. Da de gikk inn var meningen etter betingelsene de måtte gå med på, å gå mot Ghazans sitteplass og stopp på et bestemt punkt. Da de nådde dette punktet stoppet de lærde opp, men en av dem fortsatte å gå fremover med en bestemt gange.

Imam Ibn Taymiyyah gikk strake veien bort til kongen helt til han stod så nær at hans knær nesten berørte knærne til Ghazan. Ibn Taymiyyah stod ansikt til ansikt med en mann som var ansvarlig for tortureringen og nedslaktingen av tusenvis av mennesker og som selv hadde lite frykt for mennesker. Ghazan satt der stille på tronen sin uberørt av Ibn Taymiyyahs overtredelse av betingelsene. Kun en ordre fra hans munn ville vært nok til at Ibn Taymiyyah hadde blitt drept av vaktene rundt han. Selv om han stod så nær så bokstavelig talt ropte den velkjente lærden til Ghazan av full hals:

«Du hevder å være muslim! Du hevder at du tror på Allah og hans profet! Og du hevder at du ber og faster og likevel dreper og voldtar og stjeler og plyndrer du og du lemlester de dødes kropper! Har du ingen frykt for Allah?»

De andre lærde som kom inn sammen med Ibn Taymiyyah ble sjokkert av hele situasjonen ettersom det ikke var dette de hadde sett for seg skulle foregå under møtet. De var nå så sikre på at Ibn Taymiyyahs hode skulle separeres fra kroppen og at blodet skulle sprute rundt, så en av de løftet kappen sin opp i tilfelle Ibn Taymiyyahs blod ville treffe klærne hans, fordi han ønsket ikke blodet til en så stor lærd på klærne sine.

Ghazans hjerte begynte til all forundring å åpne seg for Ibn Taymiyyahs ord så fort lærden begynte å snakke, det harde hjertet begynte å forstå at en del av det han hadde gjort faktisk var verre enn det hans forgjengere hadde gjort. Ibn Taymiyyah påminte han om at hans forfedre i hvertfall holdt fredsavtaler når fredsavtaler hadde blitt inngått, men at han som hevdet han var muslim, nå skulle angripe Damascus og bryte alle avtaler mellom han selv og innbyggerne der. Selfølgelig var det ikke akseptabelt at en muslim skulle bryte avtaler og gå inn for å drepe muslimer. Om ikke Ghazan hadde frykt for Allah tidligere så hadde han ihvertfall fått det nå gjennom Ibn Taymiyyahs kraftige khutba til han. Ghazans hode senket seg mer og mer for hvert ord som kom fra lærden og han satt der helt stille og hørte etter.

Etter at Ibn Taymiyyah ble ferdig var det helt stille, helt til Ghazan brøt stillheten og snakket ut til alle som var tilstede: «Hvem er denne mannen? Jeg har aldri sett noen som han eller med et hjerte så standhaftig som hans. Aldri har jeg blitt påvirket av noens ord slik som jeg har blitt av hans, og jeg har aldri vært så underdanig for noen som jeg har vært til ham.» Deretter ble han fortalt om Ibn Taymiyyah, hvem han var og om hans kunnskaper og gjerninger. Dette førte til at Ghazan avlyste hele angrepet på Damascus og heller beordret om å lage en fest for Damascus lærde.

En fest ble arrangert, med all den luksusen som fantes på denne tiden. Det beste av mat og drikke ble hentet og gjort klart for dem og stemningen ble en helt annen enn den var under møtet. De lærde åt og storkoste seg, alle åt utenom Ibn Taymiyyah. Og da Ghazan bemerket dette og spurte han hvorfor han ikke ville spise, sa Shaikh al-Islam rett ut: «Forventer du at jeg skal spise når jeg vet at disse dyrene har blitt stjålet fra muslimske land? Og byene ble plyndret og ransaket for at du skulle bli rik» Han fortsatte og gi Ghazan en mini-khutbah som igjen fikk han til å tenke over sine handlinger. Likevel fortsatte de andre lærde å spise fordi de ikke turte å si nei til en som Ghazan. Dette er det nivået som Ibn Taymiyyah var på i motsetning til de andre lærde under hans tid.

Det var Imam Ahmad Ibn Taymiyyahs fryktløshet som reddet Damascus fra total ødeleggelse ettersom Ghazan Khans hjerte ble spiddet av hans ord og Allah lot troen entre hans hjerte til den grad at når hans rådgivere spurte han hvorfor han ikke bare gav ordre om å kappe av hodet til Ibn Taymiyyah, så sa han: «Fordi denne mannens fryktløshet rørte mitt hjerte.» Han nevnte også at han aldri hadde sett noen som var så fryktløs som Ibn Taymiyyah. Så hardt hadde denne store lærden påvirket en av de mest barbariske menneskene i historien, at han ikke klarte å heve stemmen mot han engang. Ghazan så utallige modige mennesker på slagmarken, men hadde aldri opplevd modigheten til en som virkelig kun fryktet Allah, Den Opphøyde. Ikke hadde han noen gang fryktet å gå i krig, men følte endelig frykt for Allah, da kunnskap kom til han gjennom en lærds ord.

Dette var Imam Ahmad Ibn Taymiyyah! Hva kunne hans fiender gjøre mot han? Om han ble drept ble han martyr, om han ble fengslet fant han tid til å søke nærhet til Allah og om han ble ekskludert hadde han fått en god grunn til å utforske naturen som Allah hadde skapt og reflektere over Allahs skapninger. Her er beviset på at om du har Allah med deg, kan ingen slå deg ned i bakken, det gjør deg bare sterkere. Det handler bare om å tro på Allah og akseptere på hva Han har bestemt for deg og aldri glemme: «Vi tilhører Gud, og til Ham skal vi vende tilbake.» [Oversettelse av Koranen, kap. 2 vers 156]

Måtte Allah ha nåde over Shaikh Al-Islam Ahmad Ibn Taymiyyah.

Sist redigertsøndag, 15 april 2018 21:05
Tilbake til toppen

BLI MEDLEM OG FAST GIVER HOS ISLAM NET

Støtt dawah i Norge gjennom ditt medlemskap og den velstand som Allah har velsignet deg med. Så vil du se at Allah vil gi deg suksess i dette livet og i det neste. Doner direkte til 1503.11.96792 eller vipps til 44544.

 

LES MER

0
Delinger

Vil du holde deg oppdatert?

Close

Trykk på knappene under for å følge oss. Du vil ikke angre!

0
Delinger