Igjen ahlus-sunnah, vær varsomme med ahlus-sunnah Spesial

Igjen ahlus-sunnah, vær varsomme med ahlus-sunnah

Introduksjon

I 2003 publiserte Shaykh Abdul-Muhsin al-Abbad en bok med tittelen Å ahlus-sunnah, vær varsomme med ahlus-sunnah. Hensikten var å adressere en fitnah som eksisterer blant noen av ahlus-sunnah av å snakke nedverdigende og advare mot alle andre foruten dem selv og de lærde de følger. Siden den tid har boken blitt publisert gjentatte ganger, men den har også møtt kritikk av kritikere. For å håndtere denne kritikken og oppklare hva Shaykh Abdul-Muhsin al-Abbad står for skrev han i 2010 en ny artikkel som han kalte Igjen ahlus-sunnah, vær varsomme med ahlus-sunnah. Denne publikasjonen inneholder svar på kritikken som blir reist av kritikerne til den originale boken. Shaykh Salih as-Suhaymi sa om viktigheten av denne artikkelen:

«Denne artikkelen er spesielt viktig for studentene som søker kunnskap. Ikke ta hensyn til hva de som driver visse ynkelige nettsteder vil si om den; de kritiserer bare denne type artikkel ut av arroganse i dem selv og uvitenhet om hva de sier; og [til tross for dette] har de gitt seg selv særegne titler. Denne artikkelen er en storslagen artikkel …» [referanse]

Hva som følger er Shaykh Abdul-Muhsin al-Abbad sin artikkel:

Igjen ahlus-sunnah, vær varsomme med ahlus-sunnah

I Allahs navn, Den Mest Barmhjertige, Den Mest Nåderike.

All ros er til Allah; det er ingen makt eller styrke utenom Allah. Måtte Allahs fred, trygghet og velsignelser være med Hans tjener og sendebud; vår Profet Muhammed, hans familie, ledsagere og alle som følger ham.

Sannelig de som er opptatt med islamsk kunnskap fra ahlus-sunnah wal-jama’ah - de som følger veien til de fromme forgjengere av ummahen, har på dette tidspunktet et alvorlig behov for å forsøke å bringe tilbake harmoni og rettelse blant seg selv; særlig fordi de er svært få tallmessig sammenlignet med gruppene og sektene som har avveket fra veien til de fromme forgjengerne til denne ummah.

For mer enn ti år siden og mot den siste perioden til to dydige lærde, vår Shaykh Abdul-Aziz bin Baz og Shaykh Muhammed bin Uthaymin (måtte Allah ha barmhjertighet med dem begge), tok en veldig liten gruppe fra ahlus-sunnah på seg å advare mot noen av sektene som strider med veien til de fromme forgjengerne – og deres handling er svært prisverdig og meget verdsatt.

Det som imidlertid er beklagelig er at etter disse to lærde gikk bort, begynte en del av denne gruppen å undergrave sine brødre fra ahlus-sunnah som kaller til å holde fast ved veien til salaf, både i dette landet og utenfor. Det var fra deres rettigheter (til disse kallerne) på dem at de aksepterer deres gode fra dem og styrker dem og korrigerer eventuelle feiltagelser som kan ha vært hos dem – hvis det var bekreftet at det var en feiltagelse. Etter dette burde de ikke oppta seg selv med å basere sine samlinger på å nevne dem og advare mot dem – de burde heller oppta seg selv med å søke kunnskap, lære det bort og kalle til det.

Dette er den riktige metoden for å korrigere og forbedre, som også var metoden til Shaykh Abdul-Aziz bin Baz, imamen av ahlus-sunnah wal-jama’ah i vår tid (måtte Allah ha barmhjertighet med ham). Folket som dedikerer seg selv til kunnskap fra ahlus-sunnah i denne tiden er svært få, og de er i behov for å øke tallmessig, ikke minke; de er i behov for å forene seg og ikke boikotte. Ordtaket til grammatikerne kan anvendes på dem: «Det ørlite kan ikke bli mindre!»

Shaykhul-islam Ibn Taymiyyah sa: «Du vet at fra de store prinsippene i religionen er å bringe hjertene sammen, å forene ordet og fikse forholdet mellom folket. Sannelig Allah (Den Aller Høyeste) sa (oversettelse av betydningen):

«Så frykt Allah og korriger alle anliggende i ulikheter mellom dere.»
[Koranen 8:1]

Han sa også (oversettelse av betydningen):

«Og hold fast, alle dere sammen, til Allahs rep, og bli ikke splittet.»
[Koranen 3:103]

Allah sa (oversettelse av betydningen):

«Og vær ikke slik de som var i splittelse og uenighet etter at klare bevis hadde kommet til dem.»
[Koranen 3:105]

Dette er i tillegg til mange eksempler hvor slike tekster beordrer samhold og rettelse og forbyr uoverensstemmelser og strid. Så folket som etablerer dette prinsippet er ahlul-jama’ah (folket som forener), likeså, folket som avviker fra dette prinsippet er ahlul-furqah (folket av uoverensstemmelse og strid).» [Majmoo Fatawa 51/28]

Jeg har skrevet en bok om dette emnet med tittelen Å ahlus-sunnah, vær varsomme med ahlus-sunnah, som ble utgitt i år 1424 e.H. (2003). Den ble gjengitt i år 1426 e.H. (2005), og deretter i 1428 e.H. (2007) som en del av min Samling av bøker og brev [6 / 281-387].

I denne boken innlemmet jeg tekster fra Koranen, sunnah og uttalelser fra de store lærde i ahlus-sunnah. Denne boken inneholder følgende emner:

  • Velsignelsen av tale og uttrykk;

  • Å beskytte tungen fra å tale noe annet enn godt;

  • Mistanker og spionasje (dvs. følge opp hverandres feil);

  • Bløthet og mildhet;

  • Posisjonen ahlus-sunnah skal ta når en lærd gjør en feil: at han skal bli unnskyldt og ikke bli erklært en kjetter, ei heller boikottet;

  • Fitnahen av kritikk og boikotting av noen fra ahlus-sunnah i denne tid, og hvordan forbli trygg fra det;

  • Innovasjonen av å teste folk basert på andre personligheter;

  • En advarsel mot fitnahen av nedverdigende kritikk og tabdi (erklære andre for å være kjettere) som har forekommet fra noen av ahlus-sunnah i vår tid.

Det som er beklagelig er at denne situasjonen har blitt verre med at noen fra ahlus-sunnah er i målskiven for enda mer kritikk og bli erklært kjettere - og med konsekvensene av gjensidig boikott. De samme spørsmålene blir dermed gjentatt: «Hva mener du om så og så som har blitt erklært kjetter av så og så?» «Kan jeg lese bøker fra en bestemt person som har blitt erklært kjetter av så og så?»

Det samme gjelder elever som nylig har begynt å lære islamsk kunnskap; de sier til sine medelever: «Hva er ditt syn på en bestemt person som så og så har erklært som kjetter? Det er viktig at du tar et standpunkt; hvis ikke vil vi forlate deg!»

Denne situasjonen blir verre når det skjer i europeiske land. Der eksisterer elever av ahlus-sunnah som besitter lite kunnskap og har stort behov for å søke nyttig kunnskap, og beskytte seg fra fitnah som resulterer i boikott ved å følge blind kritikk.

I realiteten er denne metoden lignende måten til ikhwan al-muslimin angående det deres grunnlegger sa: «Ditt kall er mer verdig at folk kommer til det, og at du selv ikke går til noen andre ... dette er fordi [ditt kall] inneholder alt godt, og alle andre er ikke fri for mangler» [Mudhakkarat ad-Da’wah wad-Da’iyyah (Darush-Shihab) 232] av Shaykh Hassan al-Banna.

Han sa også: «Vårt syn med hensyn til andre opposisjonelle kall som har oppstått i nåværende tid, som har splittet folks hjerter og utfordret deres tanker, er at vi veier alle disse andre mot vårt kall. Så alt som er i samsvar med vårt kall ønsker vi velkommen, og alt som motsetter seg vårt kall tar vi avstand fra.» [Majmoo’ah Rasail Hassan al-Banna (Darud-Da’wah, 1411 e.H.) 240]

Det er bedre for de elevene – i stedet for å oppta seg selv med denne fitnahen – at de bruker tiden på å lese nyttige bøker fra ahlus-sunnah, særlig bøkene til dalevende lærde som de lovlige kjennelsene til vår Shaykh Abdul-Aziz bin Baz, Den permanente komiteen for fatwa-utgivelse, bøkene til Shaykh Ibn al-Uthaymin og andre enn dem. Ved å gjøre dette vil de tilegne seg kunnskap som er nyttig, og de vil forbli trygge fra ryktespredning og baksnakking [bokstavelig: spise kjøttet til sine brødre ...] av noen av deres brødre fra ahlus-sunnah.

Ibn al-Qayyim sa: «Fra de merkelige ting er at det er lett for en person å beskytte seg selv fra å spise forbudt mat, undertrykkelse, utroskap, tyveri, drikke alkohol og se på det som ikke er tillatt ... men likevel er det vanskelig for samme person å hindre sin tunge fra å bevege seg. Til den grad at du ser en person som er kjent for å være religiøs, asketisk og kjent for sin tilbedelse likevel ytre et utsagn som er avskydd av Allah, uten å bry seg noe om det. På grunn av denne uttalelsen fornedrer han seg til et nivå tilsvarende avstanden mellom øst og vest. Hvor mange ganger har du sett en mann som holder seg unna uanstendige handlinger og undertrykkelse, mens tungen krenker æren til de som er i live og også avdøde; han viser ingen bekymring betraktet til hva han sier.» [Al-Jawab al-Kafi, side 203]

Dersom tale forekommer hos en fra ahlus-sunnah, som er generell og annen tale er mer spesifikk, så bør vi ha gode tanker om vedkommende ved å la tvilen komme han til gode og forstå hans generelle uttalelser i lys av hans mer spesifikke uttalelser. Beviset for dette er i uttalelsen til Umar (måtte Allah være fornøyd med ham): «Ikke betrakt en uttalelse fra din troende bror for noe annet enn godt, så lenge du finner en god tolkning for den.» [Ibn Kathir nevnte den i sin fortolkning av Soorah al-Hujurat]

Shaykhul-islam Ibn Taymiyyah sa også: «Det er kjent at den spesifikke talen til en person brukes til å forklare hans generelle tale, og hans eksplisitte tale gis forrang over eventuell metaforisk tale.» [Ar-Radd Alas-Subki side 324]

Han sa også: «For å lære og anvende de juridiske vurderingene til fuqaha fra deres generelle uttalelser, uten å gå tilbake til hvordan de forklarte uttalelsene sine, og uten å gå tilbake til deres prinsipper, resulterer i feilaktige misoppfattede meninger.» [As-Sarim al-Maslool 2/512]

Han sa også: «Det er visselig obligatorisk å tolke deler av talen til en person med andre deler av hans tale, og hans tale tas fra forskjellige steder, og hans vane forstås slik om hva han mener og ønsker med ordet han bruker.» [Al-Jawab as-Sahih Liman Baddala Dinal-Mashih 4/44]

Han sa også: «Det er en forpliktelse å forstå talen til en person ved å bruke en del av den til å forklare andre deler av den; hans tale [er ikke tatt bare fra én kilde, men heller] tatt fra en rekke kilder. Det er også viktig å vurdere hva en person vanligvis, med tanke på hans vane, mener og har til hensikt når han bruker et bestemt ord.» [Dette blir gjort for å forstå konteksten til en persons tale fullt ut, så vel som å forstå situasjonen til den som snakket.]

Både de som kritiserer andre og de som blir kritisert, ingen av dem er ufeilbarlige eller uten mangler og feil, og det er passende å søke etter perfeksjon. Likevel betyr ikke det at vi ikke kan dra nytte av noen som har noen ufullkommenheter og heller ser vi ikke etter å ødelegge den personen. Det er ikke riktig å si «enten så må personen være perfekt eller så er han ingenting» eller «enten komplett lys eller absolutt mørke». Snarere ønsker vi å bevare lyset som er svakt, og forsøke å styrke og forbedre det.

Hvis man ikke finner to eller flere lamper er fortsatt én lampe bedre enn totalt mørke. Måtte Allah ha barmhjertighet med Shaykh Abdul-Aziz bin Baz som viet hele sitt liv til islamsk kunnskap, lærte det, handlet etter det, underviste og spredte det. Han var opptatt av å hjelpe og oppmuntre andre lærde og studenter til å undervise og spre (kunnskap). Jeg hørte selv Shaykhen en gang råde en annen lærd til å vie seg til å spre kunnskap, men den lærde unnskyldte seg, noe Shaykh Ibn Baz ikke godtok. Derfor sa Shaykhen (måtte Allah ha barmhjertighet med ham) til ham: «Delvis blindhet er bedre enn total blindhet!» som betydde «hvis en ikke kan oppnå alt av noe, bør man i hvert fall ikke la være å oppnå noe av det.» Så hvis en ikke har godt syn, er litt syn fortsatt bedre enn total blindhet. Vår Shaykh mistet synet da han bare var tjue år gammel, men Allah erstattet det med innsikt som han ble kjent for blant alle folk.

Shaykhul-Islam Ibn Taymiyyah sa: «Hvis rent klart lys ikke blir funnet og ingenting er igjen utenom et lys som har en viss urenhet [hvorved hvis menneskene ikke tar fra dette uklare lyset] så vil de forbli i totalt mørke, da er det ikke passende i denne situasjonen å verken skylde på personen eller forby folket fra lyset som inneholder en form for mørke. Med mindre man kan finne et lys som ikke inneholder noe mørke i det hele tatt. Hvor mange mennesker finner vi som har holdt seg unna lys som inneholder noen form for mørke og endt opp med å forlate lyset i sin helhet. Ordtaket til noen mennesker om ovennevnte er: ‘Sannheten er bare én enhet, og kan ikke deles, så enten ta hele eller la alt være.’» [Majmoo al-Fatawa (10/364)]

Så, hvis noen besitter en del av sannheten, så rådes han til å bevare det han har, samtidig strever han etter å oppnå det han er utilstrekkelig i.

Den prisverdige og riktige type boikott er den som er nyttig og ikke forårsaker skade. Shaykhul-Islam sa: «Hvis det var tilfellet at hver gang to muslimer var uenige om noe i en sak, og de boikottet hverandre, ville ikke bevaring eller brorskap være igjen mellom muslimene.» [Majmoo al-Fatawa (28/173)]

Han sa også: «Boikotting varierer alt ettersom hvem som boikotter; det kommer an på deres styrke eller svakhet, [hvorvidt de er] minoriteten eller majoriteten. Målet med boikotting er å irettesette den som blir boikottet og disiplinere ham, samt å avskrekke de andre vanlige muslimene fra å falle i de samme feilene. Hvis fordelen og utbyttet av boikotting oppveier skaden som resulterer fra det, hvorved det onde vil bli redusert, svekket og skjult, i denne situasjonen vil boikotting da bli vedtatt. Boikotting av andre blir ikke gjennomført dersom den som blir boikottet eller andre enn ham ikke vil bli avskrekket fra denne handlingen og det onde heller vil øke, eller den som boikotter er i en svak posisjon og  det vil bli mer skade ved boikotting enn fordel … Hvis dette er kjent, så er islamsk boikott en handling av lydighet beordret av Allah og Hans Sendebud, og en hvilken som helst handling av lydighet må bli gjort oppriktig for Allahs skyld og i tillegg rettet etter Hans ordre; hvis boikotting blir gjort oppriktig for Allahs skyld da er den riktig. Hvem enn som boikotter en annen person på grunn av hans personlige ønske eller boikotten ikke er i samsvar med det som har blitt vedtatt, da er ikke denne typen boikott riktig. Hvor ofte er det ikke at gjør folk noe på grunn av sine personlige ønsker, og samtidig tenker at det blir gjort ut av lydighet for Allah.» [Majmoo al-Fatawa 28/206]

De som besitter kunnskap har nevnt at hvis en lærd gjør en feil, er det ikke riktig å følge opp den lærde i den feilen, og heller ikke er det riktig å ta avstand fra ham på grunn av den feilen. Snarere vil hans feil bli sonet for og tilgitt på grunn av hans mange gode gjerninger.

Blant de som har nevnt dette er Shaykhul-Islam Ibn Taymiyyah, han sa: «Slike som disse [lærde som gjør en feil og dog soner for den] hvis de ikke bruker deres fornyede utsagn som et kriterium for å splitte den muslimske kroppen og de ikke baserer sin lojalitet og fiendskap på deres utsagn, så er deres utsagn klassifisert som en feil og Allah (Den Opphøyde) tilgir disse typer feil til de troende. Slike typer feil fantes ofte fra mange av salaf i denne ummah og deres ledere; de kom med visse konstateringer strevende i å være på sannheten, men likevel i realiteten så motsatte det seg mot det som har blitt etablert i Boken og sunnahen. Dette er forskjellig fra den som bare assosierer seg med han som er enig med ham, og tar avstand fra den som motsetter seg ham og skaper splid blant muslimene.» [Majmoo al-Fatawa 3/349]

Imam adh-Dhahabi sa: «Hvis det var tilfellet at hver gang en lærd gjorde feil i et bestemt emne som han i realiteten gjorde i ijtihad, den typen feil som blir tilgitt; hvis vi i denne situasjonen skulle stå opp mot ham, erklære ham for en kjetter og boikotte ham, da ville ingen noen gang være trygge og solide, ikke Ibn Nasr, Ibn Mandah, og heller ikke de som er større enn dem. Det er Allah alene som veileder skapelsen til sannheten og Han er Den Mest Barmhjertige. Vi søker tilflukt hos Allah fra begjær og uønskede karakteregenskaper.» [Siyar A’lam an-Nubala 14/39]

Han sa også: «Hvis vi skulle ærekrenke og erklære en person å være en kjetter hver gang den personen gjorde en feil på grunn av hans ijtihad – og samtidig opprettholdt riktig tro og strevde i å holde fast ved sannheten – da ville det vært veldig få mennesker som var trygge blant de store lærde, måtte Allah ha barmhjertighet på dem alle fra Hans gavmildhet og vennlighet.» [Siyar A’lam an-Nubala 14/376]

Ibn al-Jawzee har nevnt at noen ganger er ens egne ønsker årsaken til nedvurdering og kritikk. Han sa: «Jeg møtte mange lærde og de hadde alle ulike grader av kunnskap. Den beste ledsageren for meg blant dem var den som handlet etter sin kunnskap, selv om det var noen andre som var mer kunnskapsrike i forhold til ham. Jeg møtte også en gruppe hadith-lærde, de kunne ting utenat og hadde mye kunnskap, likevel baksnakket de andre under påskudd av vitenskapene jarh wa ta’dil. Jeg møtte også Abdul-Wahhaab al-Anmati, han fulgte måten til salaf, vi hørte han aldri baksnakke i noen av hans samlinger.» [Sayd al-Khatir side 143]

Han sa også: «Fra bedrageriet til Iblis på folket av hadith er at noen av dem nedvurderer og kritiserer andre i søken etter å beseire og overvinne hverandre for å tilfredsstille sinnet de føler i sine hjerter. De gjør dette under påskudd av jarh wa ta’dil, som i realiteten er en vitenskap brukt av de tidligere lærde for å forsvare sharia, og Allah kjenner folks intensjoner best.» [Talbis Iblis 2/689]

Hvis dette var situasjonen på Ibn al-Jawzi sin tid og han døde i år 597 e.H., hva så med folket i det 15. [islamske] århundret!

Nylig ble en verdifull bok publisert som har tittelen «En avklaring på hvordan ahlus-sunnah wal-jama’ah behandler hverandre når det er uenigheter», skrevet av Shaykh Muhammed bin Abdillah al-Imam fra Jemen. Fem andre lærde fra Jemen har anbefalt denne boken ved å skrive introduksjoner til den. Denne boken omfatter mange utsagn fra lærde av ahlus-sunnah - både de tidligere og nåværende, blant annet Shaykhul-islam Ibn Taymiyyah og imam Ibn al-Qayyim (måtte Allah ha barmhjertighet med dem begge). Denne boken er et råd til ahlus-sunnah om å behandle hverandre på en god måte. Jeg har lest mange kapitler i denne boken, og dratt nytte av dem, spesielt henvisningene som peker på utsagnene til de to lærde Ibn Taymiyyah og Ibn al-Qayyim. Jeg anbefaler derfor alle å lese denne boken og dra nytte av den.

Shaykh Muhammed al-Imam kom med en veldig god uttalelse i denne boken: «Noen kan nedvurdere og kritisere noen andre fra ahlus-sunnah og på grunn av denne boikotting-fitnahen, blir splid og uenigheter utbredt. Det kan til og med føre til kamper mellom ahlus-sunnah. Når dette forekommer, blir det kjent at den kritikken førte til fitan. Det er derfor viktig å revurdere måten en person blir kritisert på og oppfatte potensielle fordeler og ulemper. Det er viktig å innse hvilke midler som opprettholder brorskap og bevarer da’wahen, og i tillegg retter på feilene. Det er ikke riktig å forbli på denne kritikk- og nedvurderingsmetoden som fører til alt dette ugagnet.»

Det er ingen tvil om at andre lærde og studenter blant ahlus-sunnah også føler det samme som deres jemenittiske brødre har følt, og de får vondt av denne splittelsen og uenigheten. De ønsker også å gi oppriktige råd, men de jemenittiske brødre har gått foran dem i dette, så måtte Allah belønne dem med godt. Forhåpentligvis vil dette rådet som de jemenittiske lærde har gitt, være inkludert i ordtaket til Profeten (fred være med ham): «Tro er jemenittisk, og visdom er jemenittisk.»

Man håper at formålet bak skriving og distribuering av rådet gitt av de jemenittiske brødrene vil bli virkeliggjort og fullbyrdet. Jeg tror ikke at noen fra ahlus-sunnah vil oppmuntre denne splittende metodikken og vektlegge den, når de vet at det bare fører til fiendskap og hat mellom ahlus-sunnah og at hjertene hardner.

Den som besitter litt intellekt kan ikke slutte å bli overrasket over denne situasjonen der de sekulære forsøker sitt ytterste i å forårsake korrupsjon i landet til de to helligdommene (Mekka og Medina) etter at de er korrigert, særlig ved noen av deres konferanser og utstillinger i Jiddah som de feilaktig har kalt «Khadija bint Khuwailid Forumet». Jeg har allerede skrevet en artikkel med tittelen «Det er ikke riktig å bruke navnet til Khadija bint Khuwailid for å fremme feminisme». Jeg sier, til tross for tilstanden i denne tid, noen av ahlus-sunnah opptar seg bare med andre blant seg selv og advarer mot dem.

Jeg ber Allah (Den Majestetiske og Den Opphøyde) at Han veileder folket av sunnah, hvor enn de er, til å holde fast ved sunnahen, å forene deres hjerter, og at Han veileder dem til å samarbeide med hverandre med rettskaffenhet og fromhet. [Jeg ber Ham] om å fjerne spliden og uoverensstemmelsen som eksisterer mellom dem.

Jeg ber også Allah (Den Høyeste) om å veilede alle muslimene til forståelse av religionen, og fasthet på sannheten. Måtte fred og velsignelser være med vår profet Muhammed, og hans familie og ledsagere.

Abdul-Muhsin bin Hamad al-Abbad al-Badar.
16. muharram 1432 e.H., tilsvarende 22. desember 2010.


Dette er en oversettelse av Shaykh Abdul-Muhsin bin Hamad al-Abbad al-Badar sin artikkel: Once Again: Oh Ahlus Sunnah, Be Gentle with Ahlus Sunnah (oppsøkt 22.10.16). Noen steder har det blitt oversatt fra den arabiske versjonen også: Marratan Ukhra, Rifqan Ahlas-Sunnah bi-Ahlis-Sunnah (oppsøkt 22.10.16).

Sist redigertfredag, 17 februar 2017 22:20
Tilbake til toppen

BLI MEDLEM OG FAST GIVER HOS ISLAM NET

Støtt dawah i Norge gjennom ditt medlemskap og den velstand som Allah har velsignet deg med. Så vil du se at Allah vil gi deg suksess i dette livet og i det neste.

 

LES MER

BIDRA

- Bli medlem og fast giver hos Islam Net
- Bli med i DawahSkolen
- Bli en oversetter
- Bli skribent hos Islam Net
- Bli en støttespiller på Facebook
- Bli en bøssebærer
- Støtt oss i å produsere grafiske FinnAllah-videoer og kortfilmer om islam

0
Delinger

Vil du holde deg oppdatert?

Close

Trykk på knappene under for å følge oss. Du vil ikke angre!

0
Delinger